日本に行きましょう~!


Okinawa
02/10/2011, 6:01 PM
Filed under: Japan, Liker, Vertsfamilie

God kveld, jeg er hjemme fra Okinawa!

I tilfelle noen ikke er helt stø på japansk geografi, så er Okinawa et øyområde langt langt sør for Japan, og det er veldig tropisk og varmt der.  Det var orginalt ikke en del av Japan, og på grunn av dette er det en kultur der som skiller seg ut fra resten av Japan.  Jeg var utrolig glad for at jeg fikk være med, fordi jeg har en venninne som kommer derfra, og jeg har hørt så mye fint om det fra henne.

Okinawa viste seg å være superfint, og veldig annerledes enn Tokyo. Jeg fikk litt USA feeling av det, men det har kanskje noe med at det er en god del amerikanske militære baser der, og dermed mange amerikanere der også. Jeg forventet å se amerikanere på hvert gatehjørne, men også på Okinawa var jeg ganske så alene om å være vestlig.

Jeg dro sammen med vertsmor, vertssøsken Aya, Ryo, Shu og Tetsu, faren til vertssøsknene mine og to kollegaer av vertsmor. Vi var ikke så heldige med været, men med tanke på at det egentlig var meldt regn hele helgen, var hvertfall jeg fornøyd med at det bare var overskyet. Varmt var det hvertfall, og da vi gikk ut av flyplassen på Naha, minnet det meg veldig om da jeg først kom til Tokyo og var sikker på at varmen skulle ta knekken på meg.

Vi ankom ganske sent på kvelden på fredagen, og sjekket bare inn på hotellet og spiste middag før vi la oss. Den andre dagen derimot, ville vi gjøre noe som man ikke kan gjøre når som helst, og bestemte oss for å dykke. Tetsu var for liten, så han og vertsmor dro et annet sted, mens jeg, Aya, Shu, Ryo og en av kollegaene gjorde det for første gang og var ganske nervøse. Alt av forklaringer var selvfølgelig på japansk, og jeg konsentrerte meg dypt for å forstå, siden vi tross alt skulle flere meter ned under vann. Jeg fikk da med meg det viktigste, og vi var klare til å få på oss sånne svarte drakter (Shu på 10 år fikk en rosa, og alle kommenterte hvor søt han var), dykkemasker, svømmeføtter, sånn oksygenting man har på ryggen (herre jesus og tung den var), og et belte med noe som minnet om steiner vi skulle ha rundt livet, og satte kursen ut på det fine turkise havet.

Vel fremme hoppet vi uti en etter en, og jeg tror ikke jeg var den eneste om å være litt småpanisk da lederen som hjalp gjorde sånn at man sank lenger og lenger ned. Jeg var redd for at pusting skulle bli et problem, fordi det var så unaturlig å kun puste med munn i et sånt rør, men det gikk overraskende bra. Det som var værst var at det gjorde så utrolig vondt i ørene på vei ned mot havbunnen. Vi ble fortalt på forhånd at det kom til å gjøre vondt i ørene, og at man måtte si ifra med håndbevegelser for å stoppe opp litt inntil ørene ble vant til trykket, for så og fortsette nedover.

Da vi hadde kommet ned de 4-5 meterne ned til havbunnen ble vi nærmest guidet rundt ved et rev, og svømte rundt blandt nysgjerrige tropiske fisker og annet rart som fins der nede. Det var spesielt morsomt da vi ble vist en sånn anemone eller hva det nå heter, sånn som Nemo i Oppdrag Nemo bor i, og at det var en liten klovnefisk som gnidde seg rundt på den. Sånn ellers begynte jeg å fnise hver gang jeg så de andre slite med å holde balansen, til tross for at jeg hadde det samme problemet selv, og fikk så vann inn i neseområdet på masken. Jeg var redd for å få vann i nesa og eventuelt begynne å nyse og for så å få problemer når jeg endelig hadde kommet inn i det hele pustesystemet, så jeg endte opp med å holde meg for nesen nesten hele oppholdet.

Hovedgrunnen til at vi dro til Okinawa var fordi vi hadde blitt invitert i bryllup, og dette var på kvelden på lørdagen. Seremonien ble holdt i det lille glasshuset som du ser i bakgrunnen på det øverste bildet, og det var et vestlig-inspirert bryllup. Ikke så mye skilte seg ut fra bryllup i Norge, annet enn at alt det religiøse var utelatt, og i stedenfor orgel, hadde de på litt tilfeldig men fin amerikansk musikk over høytalere. Middagen besto av en haug med forskjellige småretter, og det kom en og en rett av gangen. Det var veldig sånn fin og ordentlig asiatisk mat, og jeg fikk servert blandt annet haifinne og andehud. Det ble ikke så veldig mye jeg spiste, men jeg ble reddet da en thailandsk rett ble plassert på bordet.

På søndagen øvelseskjørte Aya med vertsmor korrigerende ved siden av, og meg baki. De andre mobbet henne og kommenterte hvor synd det var på meg som satt på når hun kjørte, og at jeg sikkert var livredd. De minnet meg om et par storebrødre hjemme i Norge. Med kun èn nestenkollisjon med en annen bil, kom vi oss trygt rundt på Okinawa og fikk sett litt mer enn bare området rundt hotellet. Jeg la merke til at veldig mange hus i Okinawa har de såkalte Shisa (den løveaktige skulpturen på bildet lenger oppe er en av dem)  enten ved inngangsporten eller på taket av huset. Shisa er noe spesielt for Okinawa, og de skal visst beskytte huset og familien om man har dem ved porten eller på taket.

Dette er bare litt av alle suvernirene jeg kjøpte. Dette er altså spesiell kjeks man bare får på Okinawa, og de gule kjøpte jeg til å dele med klassen, sånn som flere hadde gjort etter sommerferien den første skoledagen min. Klassen min er så koselig. På fredag hadde jeg problemer med toget og havnet på helt feil stasjon igjen, og det førte til at jeg kom for sent. Da jeg kom tassende inn i klasserommet, snudde alle seg og ropte «Åh, Carina! God morgen!» og lærern var helt «Åh så fint at du kom». Da jeg forklarte det med toget, ble lærern mektig imponert, og ropte ut i klassen «Så flink hun er i japansk! Jeg er sjokkert». Dette er jo selvsagt tatt i betrakning at han regnet med at jeg ikke kunne noe i det hele tatt. Forklaringen min var ganske stotrete og gramatisk ukorrekt. Oj, jeg sporer av, jeg ville bare forklare at jeg liker klassen og derfor kjøpte suvernirer til dem, hoho. Håper de blir glad

Advertisements


Shibuya
29/09/2011, 3:58 PM
Filed under: Hverdag, Japan

Hverdagen går som vanlig her i Tokyo, så jeg har ikke så mye interessant å komme med. Men nå som høsten endelig har kommet, blir fler og fler folk forkjølet. Når folk i Japan er forkjølet, bruker de sånn hvit maske som dekker nesa og munnen, sånn som leger pleier å bruke. Det virker også som om de tar en del piller, selv ved en enkel forkjølelse. Det er sikkert derfor de blir så lett syke, så ikke bare på skolen, men rundt over alt er det folk med maske nå om dagen. Selv har jeg hatt sår hals og rennende nese i noen dager nå, og kanskje jeg henger meg på bølgen og kjører på med maske selv hvis jeg blir ordentlig forkjølet

Imorgen reiser jeg til Okinawa med vertsfamilien fordi vi har blitt invitert i bryllup til noen venner av familien, og i den anledningen har jeg løpt rundt i Tokyo hver dag etter skolen i håp om å finne sko til kjolen jeg skal ha på. Det viste seg å være ganske vanskelig. Det er et stort utvalg av søte høstsko, men passende pensko har vært så og si umulig å finne.

I går dro jeg til et kjøpesenter som heter AEON (skrives foresten ÆON. Japsene er glad i å bruke de norske bokstavene, fnis), som er et gigantisk kjøpesenter på flere etasjer der nesten alt av avdelinger fungerer som en og samme butikk. Jeg gikk meg nesten vill der inne flere ganger. Da jeg ikke hadde hellet med meg til å finne pensko, dro jeg til Shibuya etter skolen idag for å se hva jeg fant. Shibuya er utrolig kult og fancy, men veldig upraktisk, og jeg liker egentlig ikke å handle der. Dette gjelder spesielt Shibuya 109, for der er det ikke lagt opp til å prøve klærne, pluss at det er veldig trangt der. Det er ganske mange etasjer, men hver etasje er små, og det er masse folk der hele tiden.

Da Shibuya 109 ikke var noen suksess,  endte jeg opp med å tusle rundt i gatene. Opp og ned og bort og frem og tilbake hele tiden uten å finne noen ting. Så gikk jeg av en eller annen grunn inn på Zara, fordi noen ganger føler jeg bare for å gå inn på de butikkene vi har i Norge også, og der fant jeg faktisk noen enkle ballerinasko(?). Jeg tenkte at nå fikk det være nok, og kjøpte de selv om jeg helst ville ha høyhelte.

Helt til slutt prøvde jeg å finne noen av de CD-butikkene som selger indies j-rock, uten hell i dette også. Jeg stoler såpass på retningssansen min at jeg bega meg ut i de fremmede gatene utenfor hovedområdet i Shibuya, men jeg trenger nok et detaljert kart for å ha en sjanse til å finne frem. Pluss at jeg holdt på å dø av sult, så jeg ga opp. Det er ikke så greit å klare seg i Tokyo når man kommer fra tidenes største bondeby, men jeg blir nok dreven etterhvert



お祭り∩^ω^∩
25/09/2011, 6:07 PM
Filed under: Japan, Kult, Liker

Her om dagen spurte Natsumi, en jente i klassen, om jeg ville bli med henne på festival i et område i Tokyo som heter Sakurajosui, og selvsagt ble jeg med på det. Natsumi er supersøt, og jeg har likt henne helt fra starten av. Denne festivalen var visst en årlig festival som hun og familien drar på hvert år.

Jeg skulle møte Natsumi på togstasjonen nærmest skolen vår (Komaba Todaimae), og ble kjørt av vertsmor frem til Shibuya. Komaba Todaimae er egentlig bare to stasjoner unna Shibuya, så jeg hoppet på det samme toget jeg alltid tar til skolen, og gadd ikke sette meg ned en gang fordi det kun tar et par minutter før man er fremme. Etter en liten stund innså jeg at toget hadde kjørt litt vel langt uten å stoppe. En smule forfjamset hoppet jeg så av på neste stasjon og virret litt rundt på togstasjonen uten å ha peilig på hvor jeg var. Heldigvis er ikke retningssansen min helt ubrukelig, og jeg kom meg tilbake til Shibuya for å prøve en gang til. #gaijin.

Jeg lyktes andre gang, og etter å ha møtt Natsumi, tatt et par tog til og så møtt Natsumis pappa, gikk vi gjennom massevis av trange gater og boligområder før vi endelig kom frem til området der festivalen var. Det var bare en liten festival på et tempelområde, men det var alikevel en god del boder der man kunne kjøpe mat og jall. Vi fikk et gigantisk beger med calpis (japansk drikke) som vi delte, en stor og veldig mettende okonomiyaki (mat), og sto og gumlet på en form for kjeks som like gjerne kunne vært papp. (men siden man skulle dyppe den i forskjellige kremer ble den god, hihi).

I tillegg til å spise oss overmette, prøvde vi oss på å fange fisker med sånn liten håv, sånn som er ganske typisk på japanske festivaler. For dere som ikke er kjent med dette, så er det en slags basseng/boks/kasse (…da jeg kun har snakket norsk en gang siden jeg kom hit, merker jeg at norsken min ikke er helt på topp) med masse små oransje og svarte fisker som man skal prøve å få opp i en skål med vann ved å bruke en liten håv laget av papir, som går i stykker etter en stund i vannet. Fanger man et visst antall fisk kan man få med noen hjem. Natsumi klarte ikke å fange noen, men jeg klarte fire, og var godt fornøyd med innsatsen. De andre syntes visst også det var veldig utrolig at jeg klarte fire stykker.

Etter dette gikk vi for å møte bestemoren til Natsumi, og til tross for dårlig hørsel, var hun en veldig sprek gammel dame som kjedet seg hvis vi sto stille, og begynte å tøye ut i veikanten. haha. Jeg likte henne. Hun minnet meg litt om min egen mormor, og jeg måtte fortelle om mormor som er over alle hauger og kjører bil fra Norge til Spania sammen med kjærsten sin. De ble veldig imponert.

Jeg sporer av litt, beklager. Hovedattraksjonen med festivalen var en haug med folk som bar et slags tempel, og jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, annet enn at det var helt utrolig latterlig å se på. Jeg tok noen bilder og filmet litt, og jeg tror de kan snakke for seg selv. Men jeg kan jo nevne at jeg har sett utallige mannerumper idag da. (type den på det siste bildet).  jeg vet, digg.

Sånn ellers ble Tokyo plutselig veldig kjølig etter tyfonen. Jeg kan endelig ha på meg skjerf og cardigan, og komme hjem på slutten av dagen med fortsatt rett hår og uten at sminken har blitt en ren katastrofe i ansiktet mitt. Jeg er veldig glad, fordi jeg begynte å bli godt forsynt med 30+ hver dag.

Og mamma, du er en livredder. Jeg fikk pakken din idag, og gjett om jeg ble glad. Til morningen idag innså jeg at jeg nesten ikke hadde mer norsk deodorant igjen, og ble ganske desperat. Eos’en er nesten brukt opp også, så tusen takk!!

Siden jeg allerede skriver alt for lange og detaljerte innlegg fra før av, og sporer av hele tiden, så kan jeg slenge på at jeg så noen syke ganguro på Shibuya her om dagen. yeh. Beklager, det er sikkert ingen som gidder å lese hele innlegget en gang. Nå legger jeg meg, skole imorgen. Nattaaa



Odaiba Joypolis
22/09/2011, 6:17 PM
Filed under: Kult, Liker

Idag dro jeg ut med folk fra klassen for å leke rundt i Tokyo. Jeg hadde egentlig ikke peiling på hvor vi skulle, annet enn at det var på Odaiba der jeg har vært en del ganger med vertsfamilien. Jeg tok tog alene til en stasjon jeg aldri hadde vært på, og følte meg meget flink da jeg kom trygt frem til stasjonen for så å finne en konbini der jeg kunne kjøpe frokost. Dagens frokost ble onigiri, (den med tunfisk og majones fordi den er best), og sånn iskaffe fra Starbucks som vi også har i Norge. I Norge er det bare tre forskjellige smaker, i Japan er det en god del fler, men jeg var glad da jeg fant Seattle Latte som var favoritten min i Norge, woho.

Uansett, de andre kom etterhvert, vi plundret med å finne frem til den såkalte Joypolis, og klaget litt over hvor varmt det var. På veien fant vi en neko cafe, som er en kafè der det er masse katter man kan leke med. Jeg hadde lyst til å gå inn siden det var masse bilder av verdens søteste katter på forsiden, men jeg får dra i en annen anledning.

Vi fant til slutt frem, og det viste seg å være en innendørs tivoliaktig/game center-lignende fornøyelsespark(?). Jeg flirte godt for meg selv da jeg så logoen dems, for av en eller annen grunn hadde de brukt norsk «ø» i stedenfor «o», og navnet ble dermed offisielt Jøypølis. De andre så derimot ikke ut til å synes at det var det minste merkelig.

Vi løp rundt fra karusell til karusell og fra spilleautomat til spilleautomat helt til kvelden kom, og kjørte på med stein-saks-papir (det er visst veldig populært her) for å finne ut hvem som skulle sitte sammen da det var for det meste to&to plasser. Da vi var godt fornøyd med innsatsen og skulle gå for å ta purikura før vi dro hjem, poppet en wangsterkoreaner opp som viste seg å gå i paralellklassen, og han ble med oss på purikura og for å spise takoyaki. Jeg liker foresten ikke takoyaki, så jeg var den eneste som ikke spiste mens alle andre syns det var helt fantastisk godt.

 Dette var visst takoyaki-pose

Helt til slutt dro jeg, Natsumi (hun i rosa), Kaho (hun i svart) og koreanern for å spise kinesisk. Jeg liker foresten kinamat bedre enn japansk mat siden det har så masse grønnsaker. Sånn ellers tror jeg japansken min faktisk ikke er helt fortapt after all, fordi idag tror jeg jeg snakket mer enn jeg har gjort noen annen dag her i Japan. Det var alikevel ikke så veldig mye jeg fikk snakket, men det kommer mest sansynlig etterhvert. Idag var gøy!



Tyfon
21/09/2011, 2:51 PM
Filed under: Div

Jeg vet ikke om jeg skrev det tidligere på bloggen, men jeg har fri denne uken, og det var ganske så kjekt å ikke måtte dra til skolen idag, siden tyfonen og det kraftige regnværet som har herjet rundt i japseland kom til Tokyo idag. Det er helt sykt hvor kraftig vinden er, og på grunn av den og alt regnet, unnlot jeg å ta så mye som et skritt utenfor døren.

Hjemmedagen gikk til å være like lat som jeg alltid var i Norge, men også til å rydde rommet og å tekste med en ikemen fra ameba, tihi. Vertsmor er foresten lagt inn på sykehus for natten, men det går bra med henne, og hun kommer mest sansynlig hjem igjen imorgen. På grunn av dette ser ikke kjøkkenet ut, og jeg vurderer å ta iniativet til å vaske opp. (siden den japanske oppvaskmaskinen er altfor high tech for meg). Hurra for verdens mest spennende innlegg, woop.



買い物@Harajuku
20/09/2011, 8:40 AM
Filed under: Japan, Kult

Natt til igår var jeg, til tross for hvor sliten jeg var, av en eller annen grunn ikke trøtt, og ble sittende på dataen litt for langt ut på natten. Det førte selvfølgelig til at jeg var helt forferdelig trøtt på skolen, og sovnet sittende flere ganger. Denne skoledagen var veldig kort, fordi det bare var en avsluttning og opprydding etter festivalen. Vi måtte bære alle stolene og pultene opp til 5. etasje der klasserommet vårt er, for så å sitte og vente uten å gjøre noen ting noen timer frem til vi skulle ned i gymsalen der det skulle være underholdning fra 3. klassingene.

Underholdningen besto for det meste i folk som danset eller sang/spilte instrumenter pluss utdeling av forskjellige priser til klasser som hadde vært de flinkeste under festivalen. Da en stor gruppe elever danset, begynte hele gulvet å bevege seg frem og tilbake, og jeg satt der og var helt «wut, jordskjelv igjen?». Jentene jeg satt sammen med sa at det var sånn beskyttelse mot jordskjelv, sånn at hvis et jordskjelv kommer, så beveger hele bygningen seg sammen med jordskjelvet så det ikke blir ødelagt osv. Beklager at jeg er dårlig til å forklare, men det er kanskje flere av dere som allerede visste at bygningene i Japan er bygd sånn.

Etter skolen hadde klassen planlagt å dra ut sammen for å spise sukiyaki, men da flere og flere ikke kunne, ble det ikke noe av, og jeg og tre andre jenter i klassen bestemte oss for å dra til Shibuya for å spise der isteden. Jeg hadde egentlig mest lyst til å løpe innom en konbini for å kjøre på med onigiri og iskaffe, for så og dra rett hjem og sove, men jeg ble med de andre likevel, noe jeg var glad for i ettertid.

I Japan har de haugevis av såkalte famiresu, forkortelse for family restaurant, som har latterlig billig mat som faktisk smaker godt. Skoleelever her får ikke lov til å jobbe, og stipend hver måned lik som vi får er det hvertfall ikke snakk om. Derfor har har de ikke så mye å rutte med, og drar ofte på famiresu fordi det er så billig.

Vi dro på en sånn en idag, etterfulgt av purikura. Deretter hadde jeg lyst til å kjøpe søte jallating, og da fant vi ut at Harajuku var det perfekte stedet. Jeg innså at Harajuku bare er èn stasjon bortenfor Shibuya, noe som betyr at jeg kan ta det samme toget som jeg tar til skolen hvis jeg vil dra dit. Tokyos togsystem som jeg syntes var verdens mest high tech viser seg å ikke være fullt så ille, 10hi.

Btw, på veien til Harajuku så jeg en fyr jeg var sikker på var en jeg pleier å gi og få peta fra på ameba, (han her), og jeg ble litt oppspilt og fikk egentlig et stort behov for å fortelle de andre jentene om han, men ombestemte meg da jeg var sikker på at de ikke var interesserte, lol. Sånn ellers gikk vi rundt i butikker på Harajuku og kjøpte jall og klær, og klærne her er så utrolig søte. Jeg er også veldig glad for at det er Forever 21 her, noe vi ikke har i Norge, fordi så og si alt de selger er så fint.

På Harajuku hendte det flere ganger at jeg gikk forbi tenåringsjenter som bare «Åh, se så pen hun er! Oj, hun er skoleelev» (hadde på uniformen) og jeg ble kawaii’et en del ganger. Også flere av de afroamerikanerne som er der begynte og snakke til meg, lol. Men det har heldigvis gitt seg med det på skolen. Der hender det bare at folk enten kommer bort og sier hva de heter, for så og slå av en prat, eller at de vinker.

Da jeg endelig kom hjem for kvelden var jeg så trøtt at etter middag, gikk jeg inn på rommet mitt for å gjøre meg klar til å legge meg. Rommet og sengen ser helt bombet ut, så jeg hadde tenkt til å rydde før jeg la meg, men etter å ha tekstet litt med folk, sovnet jeg i 9-tiden med klær og alt, krøllet sammen i hjørnet av sengen. Våknet opp idag i 2-tiden med i-poden i øret, blandt en haug av klær,  gårsdagens obento og et håndkle som pute, en god del andre ting rundt meg, og følte meg helt død. Nå skal jeg spise cup ramen med vertsbror og vertsfetter, så snakkes senere (^_^)



文化祭/Skolefestival
18/09/2011, 7:13 PM
Filed under: Liker

Da er skolefestivalen til skolen min vel overstått, og jeg må faktisk innrømme at det er fint å være ferdig med den. Det har vært utrolig gøy å få være med på en skolefestival lik som de man ser i dramaene, men forberedelsene i forveien har tært på. Klassen min har jobbet utrolig hardt i gud vet hvor lang tid i forveien for å få til en bra obake yashiki (spøkelseshus), og de siste dagene før festivalen har vi møtt opp på skolen grytidlig, for så og jobbe med forberedelsene hele dagen til lenger ut på kvelden. Det har vært slitsomt, og jeg har følt på at jeg noen ganger var mer i veien fordi jeg ikke forsto alle beskjedene som ble gitt, og måtte spørre folk hele tiden om det var noe jeg kunne gjøre. Jeg har vært så sliten at jeg har sovnet på gulvet med det samme jeg har kommet hjem, og jeg har til og med prestert å duppe av et øyeblikk på skoledoen, av alle ting.

De siste dagene har vært ganske tøffe, samtidig som det har vært utrolig koselig. Alle i klassen er så hyggelige, og vi har alle hjulpet hverandre for å få et supert bidrag til skolefestivalen. Det gikk tydeligvis rykter rundt i de andre klassene at F-klassen stod skikkelig hardt på. Samtidig som spøkelseshuset ble bygd, har folk sunget, danset, spilt gitar, satt på musikk osv, og det var så god stemning med Mr. Children i bakgrunnen.

F-klassens obake  yashiki kalt Non Title ble faktisk en suksess. Det kom masse folk, og man hørte skrik nesten hele tiden fra folk som faktisk ble skremt. Jeg var spøkelse flere ganger i løpet av de to dagene festivalen varte, og det var ganske morsomt å se hvordan folk reagerte. Det var til og med et par jenter som var så redde at de nærmest var på gråten. Vi var godt fornøyde, og det var tydlig at det harde arbeidet på forhånd ikke hadde vært forgjeves.

Det ble faktisk ikke så mye tid til å gå rundt og kikke på hva alle de andre klassene hadde funnet på å lage, og jeg tror jeg kanskje hadde litt for høye forventninger til skolefestivalen i seg selv. Det var fint og gøy, og det kom masse folk som ikke var fra skolen, men det var ikke så veldig mye stemning syntes jeg.  Det var heller ikke dekorert så altfor mye, med unntak av alle plakatene som dekket alle veggene på skolen med reklame for de forskjellige klassenes rom. Den første dagen gikk jeg blandt annet innom klasserommet som hadde Ole Brumm som tema, og der hadde de laget en skog i det første klasserommet, og kafè i det andre.

Den andre dagen kom vertssøsknene mine Aya, Kei, Shu, Tetsu og vertsfetter(?) Tatsuya, noe jeg ble veldig glad over. I gymsalen var det en haug med skuespill og andre forestillinger, blandt annet av en dansegruppe på fem gutter fra første klasse som var helt sykt flinke. Gymsalen var foresten noe av det varmeste jeg har vært borti, og jeg sovnet under alle forestilligene jeg var med på bortsett fra dansegruppen.

Festivalen gikk mot slutten, og vi tuslet bort til den glodvarme gymsalen for å se på en eller annen dans. Det viste seg å være en haug gutter fra skolen med fine kropper som danset Soran Bushi, en dans vi danset litt på velkomstleiren helt i starten av oppholdet. De danset, og alle jentene var i ekstase. (På videoen under hører du jentene ved siden av meg ganske godt rope navnene til guttene og hvor kjekke de var osv , lol). De danset ferdig, gikk ut av gymsalen, og alle ropte «encore! encore!» en god stund. Etterhvert kom to av guttene inn igjen i bar overkropp, og resten ser du på videoen.

Det er desverre ikke så lett å se noe klart på videoen, da det var veldig dempet lys under hele forestillinging, og fordi jeg sto helt bakerst. Uansett så ble jeg ganske fangirlish selv, og ble enda mer klar over hvor fancy denne dansen egentlig er.

Helt til slutt rev vi hele spøkelseshuset, for så å ha en liten samling. Plutselig kunne vi se fyrverkeri fra klasserommet, og vi skrudde av lyset og sto og så på det sammen. Det var så fin avsluttning på festivalen. Jeg kommer nok aldri til å få være med på dette igjen, så jeg er utrolig glad for at det hele ble så bra.