日本に行きましょう~!


Okinawa
02/10/2011, 6:01 PM
Filed under: Japan, Liker, Vertsfamilie

God kveld, jeg er hjemme fra Okinawa!

I tilfelle noen ikke er helt stø på japansk geografi, så er Okinawa et øyområde langt langt sør for Japan, og det er veldig tropisk og varmt der.  Det var orginalt ikke en del av Japan, og på grunn av dette er det en kultur der som skiller seg ut fra resten av Japan.  Jeg var utrolig glad for at jeg fikk være med, fordi jeg har en venninne som kommer derfra, og jeg har hørt så mye fint om det fra henne.

Okinawa viste seg å være superfint, og veldig annerledes enn Tokyo. Jeg fikk litt USA feeling av det, men det har kanskje noe med at det er en god del amerikanske militære baser der, og dermed mange amerikanere der også. Jeg forventet å se amerikanere på hvert gatehjørne, men også på Okinawa var jeg ganske så alene om å være vestlig.

Jeg dro sammen med vertsmor, vertssøsken Aya, Ryo, Shu og Tetsu, faren til vertssøsknene mine og to kollegaer av vertsmor. Vi var ikke så heldige med været, men med tanke på at det egentlig var meldt regn hele helgen, var hvertfall jeg fornøyd med at det bare var overskyet. Varmt var det hvertfall, og da vi gikk ut av flyplassen på Naha, minnet det meg veldig om da jeg først kom til Tokyo og var sikker på at varmen skulle ta knekken på meg.

Vi ankom ganske sent på kvelden på fredagen, og sjekket bare inn på hotellet og spiste middag før vi la oss. Den andre dagen derimot, ville vi gjøre noe som man ikke kan gjøre når som helst, og bestemte oss for å dykke. Tetsu var for liten, så han og vertsmor dro et annet sted, mens jeg, Aya, Shu, Ryo og en av kollegaene gjorde det for første gang og var ganske nervøse. Alt av forklaringer var selvfølgelig på japansk, og jeg konsentrerte meg dypt for å forstå, siden vi tross alt skulle flere meter ned under vann. Jeg fikk da med meg det viktigste, og vi var klare til å få på oss sånne svarte drakter (Shu på 10 år fikk en rosa, og alle kommenterte hvor søt han var), dykkemasker, svømmeføtter, sånn oksygenting man har på ryggen (herre jesus og tung den var), og et belte med noe som minnet om steiner vi skulle ha rundt livet, og satte kursen ut på det fine turkise havet.

Vel fremme hoppet vi uti en etter en, og jeg tror ikke jeg var den eneste om å være litt småpanisk da lederen som hjalp gjorde sånn at man sank lenger og lenger ned. Jeg var redd for at pusting skulle bli et problem, fordi det var så unaturlig å kun puste med munn i et sånt rør, men det gikk overraskende bra. Det som var værst var at det gjorde så utrolig vondt i ørene på vei ned mot havbunnen. Vi ble fortalt på forhånd at det kom til å gjøre vondt i ørene, og at man måtte si ifra med håndbevegelser for å stoppe opp litt inntil ørene ble vant til trykket, for så og fortsette nedover.

Da vi hadde kommet ned de 4-5 meterne ned til havbunnen ble vi nærmest guidet rundt ved et rev, og svømte rundt blandt nysgjerrige tropiske fisker og annet rart som fins der nede. Det var spesielt morsomt da vi ble vist en sånn anemone eller hva det nå heter, sånn som Nemo i Oppdrag Nemo bor i, og at det var en liten klovnefisk som gnidde seg rundt på den. Sånn ellers begynte jeg å fnise hver gang jeg så de andre slite med å holde balansen, til tross for at jeg hadde det samme problemet selv, og fikk så vann inn i neseområdet på masken. Jeg var redd for å få vann i nesa og eventuelt begynne å nyse og for så å få problemer når jeg endelig hadde kommet inn i det hele pustesystemet, så jeg endte opp med å holde meg for nesen nesten hele oppholdet.

Hovedgrunnen til at vi dro til Okinawa var fordi vi hadde blitt invitert i bryllup, og dette var på kvelden på lørdagen. Seremonien ble holdt i det lille glasshuset som du ser i bakgrunnen på det øverste bildet, og det var et vestlig-inspirert bryllup. Ikke så mye skilte seg ut fra bryllup i Norge, annet enn at alt det religiøse var utelatt, og i stedenfor orgel, hadde de på litt tilfeldig men fin amerikansk musikk over høytalere. Middagen besto av en haug med forskjellige småretter, og det kom en og en rett av gangen. Det var veldig sånn fin og ordentlig asiatisk mat, og jeg fikk servert blandt annet haifinne og andehud. Det ble ikke så veldig mye jeg spiste, men jeg ble reddet da en thailandsk rett ble plassert på bordet.

På søndagen øvelseskjørte Aya med vertsmor korrigerende ved siden av, og meg baki. De andre mobbet henne og kommenterte hvor synd det var på meg som satt på når hun kjørte, og at jeg sikkert var livredd. De minnet meg om et par storebrødre hjemme i Norge. Med kun èn nestenkollisjon med en annen bil, kom vi oss trygt rundt på Okinawa og fikk sett litt mer enn bare området rundt hotellet. Jeg la merke til at veldig mange hus i Okinawa har de såkalte Shisa (den løveaktige skulpturen på bildet lenger oppe er en av dem)  enten ved inngangsporten eller på taket av huset. Shisa er noe spesielt for Okinawa, og de skal visst beskytte huset og familien om man har dem ved porten eller på taket.

Dette er bare litt av alle suvernirene jeg kjøpte. Dette er altså spesiell kjeks man bare får på Okinawa, og de gule kjøpte jeg til å dele med klassen, sånn som flere hadde gjort etter sommerferien den første skoledagen min. Klassen min er så koselig. På fredag hadde jeg problemer med toget og havnet på helt feil stasjon igjen, og det førte til at jeg kom for sent. Da jeg kom tassende inn i klasserommet, snudde alle seg og ropte «Åh, Carina! God morgen!» og lærern var helt «Åh så fint at du kom». Da jeg forklarte det med toget, ble lærern mektig imponert, og ropte ut i klassen «Så flink hun er i japansk! Jeg er sjokkert». Dette er jo selvsagt tatt i betrakning at han regnet med at jeg ikke kunne noe i det hele tatt. Forklaringen min var ganske stotrete og gramatisk ukorrekt. Oj, jeg sporer av, jeg ville bare forklare at jeg liker klassen og derfor kjøpte suvernirer til dem, hoho. Håper de blir glad



Jordskjelv
11/09/2011, 3:01 PM
Filed under: AFS, Kult, Tanker, Vertsfamilie

I går var en ganske lat dag. Jeg sov lenge, og tilbringte mesteparten av dagtiden til å lese manga. Mens jeg satt i sengen og leste, kjente jeg plutselig sengen og veggen bevege seg frem og tilbake, og jeg så bokhyllen på rommet mitt også bevege seg. Jeg innså det faktisk ikke helt med en gang, men så hørte jeg vertssøstrene mine si «ah, jishin da» (at det var et jordskjelv). Det var bare et lite jordskjelv, men det var første gangen for meg å oppleve det, og jeg visste ikke helt om jeg skulle bli nervøs eller ikke. Faktisk så syns jeg det var litt… gøy. lol

Sånn ellers har helgen gått til å dra ut med vertsfamilien igår, og så var det et møte med AFS lokallaget idag. Det var koselig å møte de andre utvekslingsstudentene i Tokyo igjen. Vi er faktisk bare fem stykker her, fra Tyskland, Australia, Thailand, Venezuela og Norge. Vi endte opp med å lete rundt på kartet over Tokyo etter hvor vi bor, og planla å møtes en dag for å henge ut på Shibuya.



忙しいカリナは忙しい
27/08/2011, 6:12 PM
Filed under: Japan, Kult, Tanker, Vertsfamilie

Tadaima-, jeg er hjemme fra Kyoto! Kyoto er en utrolig fin by, og det var mange flere turister der enn i Tokyo, så det er tydlig at det er populært. Jeg skal skrive mer om det senere og legge ut bilder og video. Jeg gikk rundt med kameraet over alt, så gled dere

Jeg tenkte jeg kunne skrive hva jeg har gjort hittil, for jeg har vært opptatt hver eneste dag siden jeg kom. Det er så rart, siden det er helt motsatt av hvordan livet mitt var i Norge. Hele livsstilen min har blitt snudd på hodet siden jeg kom hit, og ikke at det er noe negativt. Jeg trives faktisk veldig godt med det. Jeg legger meg tidlig og våkner nesten alltid av meg selv før vekkeklokken ringer, selv tidlig på morningen. Det lengste jeg har sovet til hittil er til rundt 10 – halv 11, og da hadde jeg nesten dårlig samvittighet ovenfor meg selv. Jeg spiser typisk japansk frokost med de av vertsfamilien som er hjemme eller våkne, og ser på tv sammen med dem og ler meg skakk av de teiteste tv-programmene som Japan har å by på. (tro meg, de er latterlige.)

Hver dag siden jeg kom har vertsfamilien tatt meg med ut i Tokyo. Som jeg allerede har skrevet tidligere, så dro jeg sammen med mellomste vertssøster Aya til Shibuya den andre dagen min her, tok min første purikura og var fascinert av alle gyaruene på Shibuya 109.

Dagen etter kom eldste vertsbror Ryo, og han tok med seg meg, eldste vertssøster Kei og mellomste vertsbror Shu på biltur rundt i Tokyo, og vi endte først opp på et game center. Game centeret var veldig bråkete, og jeg stusset over å se at det for det meste var godt voksne mennesker der som røyket over alt til tross for at det var skilt som sa at røyking var forbudt. Men det var alikevel veldig gøy, og jeg spiste melon pan (melonbrød) for første gang. Etter game centeret dro vi på karaoke, men selv om jeg ikke sang, så var det gøy, og fordi jeg er så glad i melon, så drakk jeg også melon soda. Fargen er ganske fancy. Så kjørte vi videre rundt i endeløse Tokyo, helt til Ryo slapp oss av på Harajuku, for så og kjøre videre. Der ble det shopping og purikura igjen. En ting jeg la merke til i Harajuku er at det er ganske mange afroamerikanere som jobber der. Eller, jeg tror de jobber der, for de står utenfor butikkene og prøver å få folk til å gå inn og kjøpe noe. tror jeg. Det er veldig få ikke-asiatere i Japan, så selv jeg som er utlending selv legger veldig merke til dem.


Purikura, øverst med Aya, nederst med Kei

Den 25. august skulle otosan til Tyskland, så han, vertsmor, de små vertsbrødrene mine og meg sto opp tidlig for å kjøre han til flyplassen. Etter at han dro ville vertsmor vise meg et tempelområde på et fjell som heter Naritasan, og etter at vi var der, fant hun ut at hun ville ta oss med til Tokyo Disney Land. Japan har både Disney Land og Disney Sea, og minstemann Tetsu ville til Disney Sea, så da dro vi dit. Vi var der hele dagen, og ut på kvelden kom Kei også, og vi tok noen karuseller ogsånt som de andre syntes var skummelt.

Disney Sea med Tetsu.
Nesten alle ungdommer på Disney Land/Sea i Japan kjøper sånne ører, og Disney er veldig populært blandt japanske ungdommer

Igår dro jeg til skolen min med vertsmor for å hilse på lærerne mine, få uniformen, timeplanen og diverse annen informasjon. Skoleveien min består for det meste av tog (lik t-banen i Norge), pluss at jeg må gå litt for å komme både til og fra stasjonene. Lærern min snakker både japansk og engelsk, men hun gjorde meste av forklaringene på japansk, og jeg var veldig overrasket over at jeg skjønte så og si alt. Timeplanen min er ganske ulik den i Norge, og jeg har nesten ingen ordentlige fag. Det er veldig mye praktisk, og jeg får en god del undervisning i japansk sammen med den andre utvekslingsstudenten på skolen som kommer fra Thailand. Jeg skal også ha judo istendefor gym. Ja, du leste riktig, judo! Jeg kan ikke engang se for meg selv drive med judo, haha. Det kan bli interessant. Min LP viste meg også rundt på skolen, og da vi kom frem til klasserommet mitt, møtte vi noen jenter fra klassen jeg skal begynne i, og de var så søte. Da vi gikk fra klasserommet, hørte vi at alle utbrøt «kawaii! kawaii!!» (søt), og det var så koselig.

Foresten, mens vi var på skolen, gikk den varme solfylte dagen plutselig over til et forferdelig regnvær etterfulgt av lyn og torden som var tusen ganger sterkere enn i Norge. Da vi skulle gå hjem fikk vi låne paraplyer fra skolen, men vi ble alikevel søkk våte. Jeg har nesten gitt opp å rette ut håret mitt, det blir faktisk ordentlig krøllete etter en halvtimes tid her i Japan uansett.

Sushien i Japan er ganske annerledes enn den i Norge, og egentlig liker jeg den i Norge bedre, fordi i Japan har de så utrolig mange varianter av fisk og annen sjømat, og man vet aldri helt hva man spiser. Jeg savner tenpura futo maki’en fra Fuji Sushi i Sandefjord, men sushien her er også god da.

Starbucks er over alt her, det føles litt rart at vi ikke har det i Norge.



Avreise, velkomstleir, møte med vertsfamilien
23/08/2011, 6:09 PM
Filed under: Orientering, Tanker, Vertsfamilie

(Jeg ignorerer PC’ens illevarslende meldinger, og skriver et langt innlegg likevel)


Meg og kusine Hanne på Gardermoen, klare for å reise til hver vår side av verden

Etter en flytur som føltes som den varte en evighet, ankom vi Narita Airport, godt forsynt av fly, og veldig klare for en dusj.  Der ble vi møtt av blide og en smule stressede japanere fra AFS, og vi ble tatt masse bilder av og måtte vente en liten stund før bussen som skulle ta oss til hotellet kom. Følelsen av å endelig være i Japan var spesiell, men jeg var så sliten at det tok tid å innse at jeg faktisk var der. På hotellet ble vi møtt av en haug andre japanere som også var frivillige for AFS, og det tok en evighet å få registrert oss og bli tildelt et rom, i tillegg til at de absolutt skulle intervjue oss på video før vi fikk hoppet i dusjen. (…)

Velkomstleiern var utrolig gøy og fin. Jeg ble kjent med koselige folk og gruppelederne våre var så skjønne! Jeg sliter litt med å gjenfortelle alt fordi ettersom jeg nå har vært hos vertsfamilien i to dager, så føles det faktisk ut som en evighet siden vi hoppet rundt fra hotell til hotell og fikk undervisning om Japan og japansk kultur og hadde gruppeaktiviteter og slikt. Men selv om jeg ikke gjenforteller alt, så var det hele bare så fint at da vi ble delt inn i nye grupper den siste dagen ettersom hvor i Japan vi skulle bo, så ble alt veldig trist, og jeg følte et øyeblikk at jeg ikke ville reise videre.


Vi hadde en utflukt gjennom Tokyos bakgater og kom frem til et tempel


Group 3★


Siste kvelden, etter avsluttnignssermonien


De herlige gruppelederne, China-chan, Naoko, Panama-san


Roma fra Australia, som jeg delte rom med den første natten

Vi tok så bussen lenger inn i Tokyo, vel troende om at vi skulle kjøre rett for å møte vertsfamilien, og ankom til en bygning som vi ikke hadde peiling på hva var. Vi ble vist inn i et rom, (med vi mener jeg de 5 jentene som skulle til Tokyo, inkludert meg), og der satt det en liten gjeng sprudlende japanske damer. De viste seg å være våre LP’s, sånne folk som man kan ta kontakt med i løpet av oppholdet hvis man skulle trenge det, og vi var med dem et par timer. Vi fikk også utdelt de japanske mobilene fra AFS der, og vi brukte latterlig lang tid på å lagre hverandres nummer og mail adresser, da de japanske mobilene er en smule annerledes enn de norske. Gjerne send en mail til NOR.0902633@softbank.ne.jp, så får jeg den på mobilen, tihi.

Uansett, plutselig kom halve vertsfamilien min inn døren, og jeg ble ganske sjelven. De andre vertsfamiliene kom også etterhvert, og det var tid for å dra hjem til huset dems. Vi kjørte rundt i Tokyo i noe som føltes som en evighet, herre og stor denne byen er! Så var vi innom et par butikker, for så å endelig dra til huset. De bor i en utrolig høy leilighetsblokk ting. Det er trangt om plassen med tanke på hvor stor denne familien er, men alikevel virker det som alt fungerer veldig bra, og at de er veldig nære som familie. De er veldig energiske, høylytte, og vertsmor snakker så fort at jeg ikke får med meg noen ting, men de er samtidig så utrolig snille og skjønne at man blir glad i dem med èn gang. Man har fått læring i hvor strenge og ordentlige japanerne er, men denne familien virker veldig laid back, og det virker ikke som de praktiserer de typisk japanske disiplinerte og ordentlige skikkene som man vanligvis knytter sammen med japanere. Jeg liker dem veldig godt, til tross for at vi sliter litt med komunikasjonen.

En ting som jeg stusser litt over, er faren til vertssøsknene mine. Jeg vet ikke om jeg har nevt det på bloggen før, men jeg har egentlig ikke vertsfar siden han og vertsmor er skilt. Han bor egentlig i Osaka, men han har av en eller annen grunn oppholdt seg i huset her sammen med oss. Han sover på sofaen, spiser med oss, og vi dro og handlet med han tidligere i kveld. Ikke misforstå, det er ikke noe galt med han i det hele tatt, han virker veldig grei, men jeg syns bare det er så merkelig, siden de er skilt. Det er heller ikke noen merkelig stemning mellem dem sånn som det pleier å være mellom skilte foreldre, så jeg vet ikke helt jeg. Men det er jo bedre enn å være uvenner, så hvorfor ikke :P


De japanske toalettene er noe for seg selv, jeg burde nesten skrive et innlegg om dem en gang



Hallo i stuen←
26/05/2011, 9:53 PM
Filed under: Liker, Vertsfamilie

Jeg lever fortsatt. Så vidt. Matteeksamen er noe av det verste jeg har vært borti, det var like før jeg vurderte selvmord der jeg satt. Ok, ikke egentlig. (nesten). Men jeg tenker ikke mer på den nå fordi nå er jeg ferdig! Fra nå av blir det bare jobbing med japansk. Bøkene jeg fikk fra AFS Japan var skikkelig bra, foresten. Og vanskelige. Det var masse gramatikk, men det trenger jeg. Endelig kom verbene jeg skrev om tidligere at jeg må jobbe med.

Uansett, skal jeg fortelle noe fint?

Gjett hvem jeg skypet med her om dagen da! Jo riktig, vertsfamilien! Åååh, det var gøy. Og skummelt, haha, men mest fint. De sa japansken min var søt. Selv om jeg føler at jeg ikke snakket så mye da, fordi det var min første gang å snakke japansk ordentlig, og jeg var travelt opptatt med å skjønne hva vertsøstrene mine sa. Men det var gøy, og de er så typisk japanske og søte. De små vertsbrødrene mine (chibi futari som vertsmor sa i en mail en gang❤) hoppet rundt foran kamera med masker og hatter i alle former og fasonger, i tillegg til en hel del andre ting jeg ikke helt skjønte hva var. hvor søte. Vi har planer om å snakke masse på skype, og jeg gleder meg allerede nå. Denne vertsfamilien er bare fantastisk fin og jeg blir varm i hjertet. Takk AFS!!!



Pakke fra vertsfamilien!
11/04/2011, 9:45 PM
Filed under: Japansk, Liker, Vertsfamilie

For et par ukers tid tilbake sendte jeg en aldri så liten gave med melkehjerter til vertsfamilien, i tillegg til èn hver påskehareformet sjokolade til de to yngste vertsbrødrene mine, Shu og Tetsu. I dag fikk jeg en stor og tung pakke tilbake! ååh!

Jeg blir så varm inni meg. Pakken var endeløs, føltes ut som jeg satt i flere timer og pakket ut. De hadde sendt fine tradisjonelle japanske ting og godteri, en haug med japanske kjendis- og moteblader (masse med Yamapi), og i tillegg en pose nøtter. HAHA, hvor randomt♥ Men jeg elsker nøtter, så det er bare fint. Vertsmor Nozomi og vertssøstre Kei og Aya hadde skrevet hvert sitt brev. De to sistnevnte klarte jeg å lese uten problemer, men vertsmors innviklede kanjier er en annen histore. Jeg har fortsatt ikke kommet igjennom brevet, men jeg kjemper meg stadig fremover, haha.

For de som ikke kan så mye om dette så har det seg sånn at japansk består av tre alfabeter. Det ene, også kjent som kanji, er disse snirklende krussedullene av noen kinesiske tegn som ikke går an å lese om man ikke har lært dem utenat. (Å lære utenat innebærer å huske hvilken rekkefølge alle strekene skal stå i, betydningen av tegnet, og i tillegg alle de forskjellige uttalelsene…) Så nå sitter jeg med brevet foran meg, online japanske ordbøker på skjermen, og gjør mitt aller beste for å finne frem til riktig tegn. Slitsomt og tidskrevende, men utrolig hva jeg lærer av det.

Uansett, jeg er glad. Selvsagt er det megakjipt å tenke på at jeg egentlig skulle løpt rundt i Tokyo nå og mest sansynlig hatt piknik under sakuratrærne sammen med vertsfamilien, men jeg prøver å gjøre det beste ut av slik situasjonen ble. Jeg får tid til å bli ordentlig godt kjent med den fantastiske vertsfamilien før jeg skal bo hos dem, og jeg har i overkant av fire måneder på meg til å lære masse japansk. Så når jeg endelig sitter i japseland så skal jeg være pro. nesten.

Skal gjøre mitt beste!!

Denne minnet meg om en mini obento og var så fancy at jeg nesten ikke turte å åpne den.

Om noen har sett Spirited Away (Chihiro og Heksene), så kjenner dere kanskje igjen godteriet i posen i midten på bildet? f9z



愛すべき家族
18/03/2011, 8:30 PM
Filed under: Liker, Vertsfamilie

Jeg vet jeg sa at jeg ikke kom til å blogge her så mye, men klarer jeg å holde meg unna? Nei. Altså, jeg sitter her, hjemme alene (skal egentlig til pappa) og spiser min nye yndlingsrett; pai med salat og rømme, og leser mailene jeg fikk fra vertsfamilien idag. Jeg kan ikke noe for det, men faktisk sitter jeg her med paien min og strigråter nesten. De må være de søteste menneskene! Jeg har kommet meg gjennom bare halvparten av den siste mailen (fikk 3) som var fra vertsmor Nozomi, og herregud, jeg er allerede utrolig rørt. «Familien, bestemor, kollegaene mine og nabolaget har alle virkelig gledet seg til å møte deg, så jeg syns dette er veldig trist. Selv om avreisen ble utsatt, så kommer vi til å vente på deg. Vi kommer alltid til å vente på deg.  Kanskje du heller vil dra til et annet land nå, men om du en dag kommer til Japan så vil vi gjerne møte deg. Derfor, fra nå av og alltid, la oss fortsette å skrive mail til hverandre.»

Måten de bruker alltid på høres kanskje litt merkelig ut på norsk, men det er utrolig fint og koselig på japansk. Og uansett, herregud, er det rart jeg griner eller? Er en ganske sensitiv person fra før av, veldig lettrørt, men dette tok kaka. Å reise til et annet land eller å reise neste år og risikere å få en annen familie er helt uaktuelt for meg, for jeg nærmest elsker denne familien allerede. Ifølge vertssøster Kei, så begynner ting å komme tilbake til det normale i Tokyo, og derfor har jeg tenkt å sende en pakke til dem med norsk sjokolade og brev og sånt, og fortelle dem at jeg aldri ville valgt en annen vertsfamilie i hele verden. もう皆様が大好きだぜ ♥