日本に行きましょう~!


Et stk. handikappet Carina
14/10/2011, 6:42 PM
Filed under: Div, Japan, Tanker

Jeg våknet i halv 7-tiden idag, og følte meg overraskende uthvilt til tross for at jeg la meg litt for sent igår. Rakk frokost og alt, og trengte ikke løpe til bussen. Dette er en ganske uvanlig type start på dagen for meg, og jeg visste det var litt for godt til å være sant, og at det umulig kunne vare særlig lenge.

Både bussen og det første toget gikk helt fint, men da jeg ankom Shibuya togstasjonen, funket ikke pasmo-kortet mitt. (På japanske togstasjoner har de sånne sperringer ved hver inngang og utgang av stasjonen. For å komme gjennom der må man enten kjøpe billett eller bruke pasmo, et kort man setter inn penger på, og når man skal gjennom sperringen, legger man kortet på en sånn skjerm til det sier «dut!», også åpner en liten port seg.) Porten ville altså ikke åpne seg, og jeg bestemte meg for å prøve den andre utgangen som førte ut mot Hachiko og det området der, for de som er kjent på Shibuya.

Pasmo-kortet mitt funket her, og jeg måtte gå ned en trapp for å komme ut på plassen utenfor togstasjonen, for så å gå inn igjen på den andre siden. Jeg tror jeg var litt borte et lite sekund, fordi før jeg visste ordet av det, hadde jeg vrikket foten og lå på alle fire i bunn av trappen. Jeg merket det faktisk ikke da jeg falt, og jeg ble av en eller annen grunn ikke flau heller, og kom meg opp igjen med en gang. Plutselig kom smertene i ankelen, og jeg klarte nesten ikke gå. Men jeg kunne jo ikke akkurat sette meg ned og vente på at noen skulle bære meg til skolen heller (lol), så jeg haltet meg bortover, kom meg på det siste toget, og haltet så videre den siste biten mot skolen.

Første time var judo, og selv om jeg ikke trengte å være med idag, ba lærern meg om å skifte til gymklær hvis jeg skulle sitte inne i judohallen og se på. Det var helt forferdelig vondt å skifte klær, og tårene bare presset på både da jeg skiftet på meg gymklær og da jeg tok dem av igjen etter timen, noe som gjorde de andre jentene veldig bekymret. De var så søte og hjelpsomme, og bærte bagen min, hjalp meg opp trapper, bort til helsesøster, og jeg fikk dårlig samvittighet fordi det er så lite tid mellom hver time.

Veldig mange folk på skolen var helt «herregud, går det bra?!» og «hva har skjedd?!» da de så meg slepe meg bortover langs veggene, og det hele var så lol at vi bare lo masse da jeg sa at jeg hadde falt i trapper.

Etter skolen kom en ganske bekymret vertsmor og hentet meg, og vi kjørte rett til et sykehus. Jeg har alltid hatt inntrykk av at japanere overdriver helt med sykehusbesøk, og de drar på sykehus selv om de bare har fått en liten forkjølelse omtrent. Jeg syns det var ganske rart å dra til sykehus pga. en vrikket ankel, da jeg ikke engang dro på sykehus i Norge da jeg hadde brukket ribbeinet, men ankelen min gjorde utrolig vondt, og folk sa det var best å skjekke om det ikke var et lite brudd inni.

Det japanske sykehuset var ikke særlig effektivt, og man måtte fylle ut papirer og greier, for så å vente ganske lenge før noe skjedde. I tillegg ventet vi ved en slags avdeling hvor det både var folk som så ut til kun å ha en enkel forkjølelse, og folk som var sånn skikkelig alvorlig syke, pluss en god del mødre med små barn. I løpet av ventetiden kom det opptil flere sykebiler med skadede mennesker som ble fraktet inn på sånn seng av løpende sykepleiere, og jeg syns det var så rart hvordan de hadde nødrom på samme sted hvor de hadde kontorlignende rom hvor de sjekket folk med småskader, sånn som meg.

Jeg ble plassert i rullestol da jeg ikke klarte å gå ordentlig, og det var helt utrolig ubehagelig å sitte i den. Jeg følte det som å ha en ordentlig alvorlig sykdom, og jeg var redd for å gjøre noen rare bevegelser i tilfelle folk skulle tro at jeg ikke var frisk. Jeg innså virkelig hvor mye jeg tar for gitt å være helt uten fysiske problemer, og hvor håpløs verden hadde virket om noe hadde skjedd som gjorde meg ute av stand til å gjøre de helt hverdagslige ting. Det er egentlig ganske vanskelig, men fra nå av skal jeg prøve å minne meg selv på hvor heldig jeg er som faktisk er frisk, hvor heldig jeg er som kan bevege meg fritt rundt.

Uansett, vi tok røntgen av foten min, måtte vente enda en god stund, for så å få noe som lignet gips på beinet og masse bandasje, og en hel del informasjon på vanskelig japansk. Japansken min har forbedret seg siden jeg kom, men jeg skal innrømme at jeg nesten ikke skjønte noe av hva legen sa. Foten hadde ikke brudd da, det fikk jeg hvertfall med meg. En av hjelpepleierne var skikkelig søt og livlig, og hun hadde visst vært i flere av de større byene i Norge. Hun dro også til Tromsø for å se på nordlyset, men det eneste hun fikk se var skikkelig snøstorm, lol. Jeg likte å snakke med henne, og vi var innom diverse temaer, bland annet Yamapi, haha.

Til slutt, etter nesten 3 timer på sykehuset, fikk jeg med meg et par krykker og kjempet meg bort til bilen på dem. Hjemme hinker jeg rundt, og vertsfamilien spør meg hele tiden om det går bra, og sier at jeg ikke trenger å gjøre noen ting. Vertsmor ber vertssøsknene mine om å gjøre ting for meg, noe jeg ikke er så veldig fornøyd med. Jeg har bare en vrikket ankel, jeg klarer fortsatt å for eksempel rydde opp tallerknene etter å ha spist, haha. Jeg liker generelt ikke at folk gjør for mye for meg, så jeg sier klart ifra at «det går bra, jeg klarer meg». Men jeg skal innrømme at det er litt vanskelig. Jeg har dårlig balanse til vanlig, så jeg hinker ikke akkurat rundt med en stor og tung gips på beinet på en veldig elegant måte for å si det sånn.

Jeg må ha på gipsen i en ukes tid, og jeg får mest sansynlig lov til å være hjemme fra skolen neste uke på grunn av at jeg ikke er akkurat hva man kan kalle stødig. Neste uke er eksamensuke for hele skolen bortsett fra meg og Natto-kun, den andre utvekslingsstudenten. Jeg skulle egentlig bare ha litt undervisning i japansk og matte, og en god del self study, så det gjør nok ikke noe å være hjemme isteden.

Jeg ligger bare på sengen som en potetsekk, og beveger meg bare om jeg må på do, lol. Men imorgen har jeg lyst til å slite meg bortover på krykker til en konbini for å kjøpe kjeks og iskaffe. Selv om jeg er på en kind of diett, syns jeg jeg har lov til å trøstespise litt denne helgen.

Advertisements


Radioaktivitet
11/10/2011, 3:50 PM
Filed under: Tanker

Det har gått mange måneder siden sist gang man hørte noe om nedsmeltingen av Fukushima Atomkraftværk som resultat av tsunamien i mars, og fordi man ikke hører noe om det på nyhetene, legger man det i glemmekassen og tenker ikke noe mer på det. «Det har vært helt stille på den fronten på en stund nå, så da går det vel helt sikkert bra.» Noen som kjenner seg igjen i den tankegangen?

Jeg hadde også helt glemt farene for radioaktiv stråling i Japan, og løp rundt i Tokyo og følte meg helt trygg og alt, helt til jeg nå de siste dagene har kommet over flere artikler på internett som får meg til å tvile på om det faktisk er så trygt som man skal ha det til.

Artiklene jeg har lest handler stort sett om at det er oppdaget radioaktiv stråling flere steder i Kanto-regionen, blandt annet i Yokohama og Tokyo, og om hvordan den japanske regjeringen enten benekter det hele eller kommer med svake bortforklaringer om at det ikke er store nok mengder til at det vil gjøre særlig stor skade. Artiklene viser frustrasjon over den japanske regjeringen og det offentlige i Japan som ikke tar fatt i alvoret til tross for prøver som beviser strålingen, og lar det japanske folk leve under disse eventuelle forholdene.

Nå er ikke jeg sikker på hva slags mennesker som har skrevet disse artiklene, og om det faktisk ligger nok kunnskap bak til å kunne tas seriøst, men jeg kan alikevel ikke for at jeg lurer på om det faktisk er lurt å være i Japan, og om den japanske maten jeg spiser og det japanske vannet jeg drikker hver dag er radioaktivt eller ikke. Det er når man tenker på hva slags konsekvenser det eventuelt kan få i fremtiden at det blir skremmende.

Da situasjonen i Japan var på sitt værste i mars, ble det ikke lagt skjul på fra internasjonal media at man lurte på om informasjonen den japanske regjeringen kom med egentlig stemte med realiteten, eller om de «pyntet litt på sannheten» for å ikke skape panikk blandt befolkningen. Jeg personlig vet heller ikke om det regjeringen sier faktisk er til å stole på. Kanskje ikke situasjonen i Japan har forbedret seg i det hele tatt siden mars, bare at de ikke vil innrømme at de ikke har kontroll?

Dette er noe av det som har surret litt frem og tilbake i tankene mine den siste tiden, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Skal jeg tro artikler fra internett, den japanske regjeringen, eller det store flertallet som mener at Japan er trygt så lenge man holder seg et visst stykke unna Fukushima? Og uansett hva man velger å tro, hva hvis luften jeg puster inn hver dag faktisk er fylt med radioaktivitet?



Skoleuniform
04/10/2011, 12:05 PM
Filed under: Div, Hverdag, Tanker

Siden det nå har blitt oktober og høst i Japan, må vi gå med vinteruniformen hver dag. Jeg liker den faktisk bedre fordi den ser mer ut som en uniform, sammenlignet med da det var så varmt at folk bare hadde på skjørtet og tilfeldige skjorter.

Som jeg har nevnt tidligere, så er ikke skolen min streng i det hele tatt sammenlignet med hva som er vanlig i Japan, og derfor er det veldig fritt frem til hvordan man vil ha på uniformen. Før vi begynte med vinteruniformen, måtte man bare passe på at man hadde på skjørtet/buksen og en form for skjorte med krage, ellers kunne man bruke hva som helst.

Nå må man fortsatt ha på skjørt/bukse og skjorte, men til og fra skolen må man i tillegg ha på jakken. Ikke at det er noe problem siden det har blitt mye kjøligere ute. Det er nå rundt 20 grader hver dag, og i Japan er visst det kaldt.

Her er da uniformen min. Mørkeblå knesokker, grått skjørt, hvit skjorte, valgfri cardigan, valgfri sløyfe rundt halsen og den mørkeblå jakken.

Jeg føler hele tiden at skjørtet mitt er langt, men når jeg ser bilder som dette, innser jeg at skjørtet faktisk er ganske kort. Den er jo tross alt sydd opp 10 cm samtidig som den sitter veldig høyt i livet. Vertsmor var faktisk den som tok iniativ til å få skjørtet sydd opp, siden hun syntes det så så stygt ut når jeg rullet det opp. Men hun sa klart ifra at det kun var greit fordi skolen min ikke har noen regler for lengde på skjørtet, og at jeg ikke fikk lov til å rulle det opp i tillegg til å ha det sydd opp. Da kunne man tiltrekke seg ekle menn på toget om kvelden.

I tillegg til at jeg føler selv at skjørtet er langt, føler jeg at jakken er altfor stor, og at egentlig hele uniformen får meg til å se veldig klumpete og rar ut. Alle andre på skolen ser så bra ut, og har masse søte cardigans og vester og sløyfer og alt, mens jeg derimot føler jeg failer helt. Selvtilliten er ikke helt på topp, men alikevel kommenterer mange at jeg ser kjempebra ut i uniformen. Jeg burde ta det til meg, lol.

Ok, totalt ending av tema, men apropo kommentarer. Vertsøster Kei sa igår at jeg hadde blitt slankere siden jeg kom til Japan, noe jeg ikke forstår i det hele tatt. I den siste tiden har jeg hatt helt dårlig samvittighet ovenfor meg selv hver gang jeg spiser, fordi jeg føler jeg har lagt på meg en haug med kilo siden jeg kom. På grunn av dette har jeg begynt å spise veldig små porsoner med mat, og jobber hardt med å styre unna konbinier som er fulle av snacks og iskaffe. Jeg tar også trappene i høyblokken vi bor i istedenfor heisen, og går av bussen et godt stykke unna huset for å gå den siste delen. Det fungerer ikke bra med jogging her i Tokyo, ikke bare fordi det er så sykt storby, men også fordi det blir så fort mørkt og vertsmor ikke vil at jeg skal være alene ute om kvelden mer enn aller mest nødvendig.



Jordskjelv
11/09/2011, 3:01 PM
Filed under: AFS, Kult, Tanker, Vertsfamilie

I går var en ganske lat dag. Jeg sov lenge, og tilbringte mesteparten av dagtiden til å lese manga. Mens jeg satt i sengen og leste, kjente jeg plutselig sengen og veggen bevege seg frem og tilbake, og jeg så bokhyllen på rommet mitt også bevege seg. Jeg innså det faktisk ikke helt med en gang, men så hørte jeg vertssøstrene mine si «ah, jishin da» (at det var et jordskjelv). Det var bare et lite jordskjelv, men det var første gangen for meg å oppleve det, og jeg visste ikke helt om jeg skulle bli nervøs eller ikke. Faktisk så syns jeg det var litt… gøy. lol

Sånn ellers har helgen gått til å dra ut med vertsfamilien igår, og så var det et møte med AFS lokallaget idag. Det var koselig å møte de andre utvekslingsstudentene i Tokyo igjen. Vi er faktisk bare fem stykker her, fra Tyskland, Australia, Thailand, Venezuela og Norge. Vi endte opp med å lete rundt på kartet over Tokyo etter hvor vi bor, og planla å møtes en dag for å henge ut på Shibuya.



Tilbakeblikk
31/08/2011, 10:47 AM
Filed under: Tanker

De siste par dagene har jeg ikke gjort stort. Jeg prøver å holde meg unna dataen så mye som mulig, da jeg merker at ved å bruke både norsk og engelsk gjør det vanskeligere for meg å konsentrere meg med japansken. Alikevel, etter å ha snakket litt på skype med vertssøster Mai i New Zealand på vertsfamiliens data, jobbet med japansken og tatt en liten lur, var det til slutt ikke noe bedre å finne på enn data.

Satt nettopp og leste bloggen til venninnen min Maria som allerede har begynt andre året på vgs, uten meg, og jeg kjenner tårene presse på. Jeg har det supert i Japan, og det kommer nok til å bli enda gøyere fra imorgen av da skolen starter og jeg kan bli kjent med fler, men jeg kan ikke hjelpe for å savne den fine tiden jeg hadde på Sandefjord vgs. Når jeg tenker tilbake på 1. året, tenker jeg at det hele bare var fint og bekymringsløst, og jeg hadde det gøy hver dag. Jeg kan ikke begynne i den samme klassen igjen, og det kan ikke bli som før, men å reise til Japan som utvekslingsstudent har vært en drøm i så mange år. Jeg tror fortsatt at det var verdt å gi slipp på det fine skolelivet i Norge for å få drømmen oppfylt, men det er fortsatt ganske tungt å lese hvordan vennene mine i Norge har det, uten at jeg kan være med dem og oppleve det sammen med dem.

Jeg har så lyst til å følge med på hvordan dere har det i Norge, men jeg tror det er best at jeg ikke gjør det så mye, da det får meg til å føle at jeg har ett bein i hvert land, og det er ingen fin følelse. Jeg har kun et halvt år her i Japan, men jeg har resten av livet mitt i Norge. Jeg skal prøve og fortsette å ikke tenke for mye på Norge, og heller nyte den korte tiden jeg har her i Japan.

Love u♥



忙しいカリナは忙しい
27/08/2011, 6:12 PM
Filed under: Japan, Kult, Tanker, Vertsfamilie

Tadaima-, jeg er hjemme fra Kyoto! Kyoto er en utrolig fin by, og det var mange flere turister der enn i Tokyo, så det er tydlig at det er populært. Jeg skal skrive mer om det senere og legge ut bilder og video. Jeg gikk rundt med kameraet over alt, så gled dere

Jeg tenkte jeg kunne skrive hva jeg har gjort hittil, for jeg har vært opptatt hver eneste dag siden jeg kom. Det er så rart, siden det er helt motsatt av hvordan livet mitt var i Norge. Hele livsstilen min har blitt snudd på hodet siden jeg kom hit, og ikke at det er noe negativt. Jeg trives faktisk veldig godt med det. Jeg legger meg tidlig og våkner nesten alltid av meg selv før vekkeklokken ringer, selv tidlig på morningen. Det lengste jeg har sovet til hittil er til rundt 10 – halv 11, og da hadde jeg nesten dårlig samvittighet ovenfor meg selv. Jeg spiser typisk japansk frokost med de av vertsfamilien som er hjemme eller våkne, og ser på tv sammen med dem og ler meg skakk av de teiteste tv-programmene som Japan har å by på. (tro meg, de er latterlige.)

Hver dag siden jeg kom har vertsfamilien tatt meg med ut i Tokyo. Som jeg allerede har skrevet tidligere, så dro jeg sammen med mellomste vertssøster Aya til Shibuya den andre dagen min her, tok min første purikura og var fascinert av alle gyaruene på Shibuya 109.

Dagen etter kom eldste vertsbror Ryo, og han tok med seg meg, eldste vertssøster Kei og mellomste vertsbror Shu på biltur rundt i Tokyo, og vi endte først opp på et game center. Game centeret var veldig bråkete, og jeg stusset over å se at det for det meste var godt voksne mennesker der som røyket over alt til tross for at det var skilt som sa at røyking var forbudt. Men det var alikevel veldig gøy, og jeg spiste melon pan (melonbrød) for første gang. Etter game centeret dro vi på karaoke, men selv om jeg ikke sang, så var det gøy, og fordi jeg er så glad i melon, så drakk jeg også melon soda. Fargen er ganske fancy. Så kjørte vi videre rundt i endeløse Tokyo, helt til Ryo slapp oss av på Harajuku, for så og kjøre videre. Der ble det shopping og purikura igjen. En ting jeg la merke til i Harajuku er at det er ganske mange afroamerikanere som jobber der. Eller, jeg tror de jobber der, for de står utenfor butikkene og prøver å få folk til å gå inn og kjøpe noe. tror jeg. Det er veldig få ikke-asiatere i Japan, så selv jeg som er utlending selv legger veldig merke til dem.


Purikura, øverst med Aya, nederst med Kei

Den 25. august skulle otosan til Tyskland, så han, vertsmor, de små vertsbrødrene mine og meg sto opp tidlig for å kjøre han til flyplassen. Etter at han dro ville vertsmor vise meg et tempelområde på et fjell som heter Naritasan, og etter at vi var der, fant hun ut at hun ville ta oss med til Tokyo Disney Land. Japan har både Disney Land og Disney Sea, og minstemann Tetsu ville til Disney Sea, så da dro vi dit. Vi var der hele dagen, og ut på kvelden kom Kei også, og vi tok noen karuseller ogsånt som de andre syntes var skummelt.

Disney Sea med Tetsu.
Nesten alle ungdommer på Disney Land/Sea i Japan kjøper sånne ører, og Disney er veldig populært blandt japanske ungdommer

Igår dro jeg til skolen min med vertsmor for å hilse på lærerne mine, få uniformen, timeplanen og diverse annen informasjon. Skoleveien min består for det meste av tog (lik t-banen i Norge), pluss at jeg må gå litt for å komme både til og fra stasjonene. Lærern min snakker både japansk og engelsk, men hun gjorde meste av forklaringene på japansk, og jeg var veldig overrasket over at jeg skjønte så og si alt. Timeplanen min er ganske ulik den i Norge, og jeg har nesten ingen ordentlige fag. Det er veldig mye praktisk, og jeg får en god del undervisning i japansk sammen med den andre utvekslingsstudenten på skolen som kommer fra Thailand. Jeg skal også ha judo istendefor gym. Ja, du leste riktig, judo! Jeg kan ikke engang se for meg selv drive med judo, haha. Det kan bli interessant. Min LP viste meg også rundt på skolen, og da vi kom frem til klasserommet mitt, møtte vi noen jenter fra klassen jeg skal begynne i, og de var så søte. Da vi gikk fra klasserommet, hørte vi at alle utbrøt «kawaii! kawaii!!» (søt), og det var så koselig.

Foresten, mens vi var på skolen, gikk den varme solfylte dagen plutselig over til et forferdelig regnvær etterfulgt av lyn og torden som var tusen ganger sterkere enn i Norge. Da vi skulle gå hjem fikk vi låne paraplyer fra skolen, men vi ble alikevel søkk våte. Jeg har nesten gitt opp å rette ut håret mitt, det blir faktisk ordentlig krøllete etter en halvtimes tid her i Japan uansett.

Sushien i Japan er ganske annerledes enn den i Norge, og egentlig liker jeg den i Norge bedre, fordi i Japan har de så utrolig mange varianter av fisk og annen sjømat, og man vet aldri helt hva man spiser. Jeg savner tenpura futo maki’en fra Fuji Sushi i Sandefjord, men sushien her er også god da.

Starbucks er over alt her, det føles litt rart at vi ikke har det i Norge.



Avreise, velkomstleir, møte med vertsfamilien
23/08/2011, 6:09 PM
Filed under: Orientering, Tanker, Vertsfamilie

(Jeg ignorerer PC’ens illevarslende meldinger, og skriver et langt innlegg likevel)


Meg og kusine Hanne på Gardermoen, klare for å reise til hver vår side av verden

Etter en flytur som føltes som den varte en evighet, ankom vi Narita Airport, godt forsynt av fly, og veldig klare for en dusj.  Der ble vi møtt av blide og en smule stressede japanere fra AFS, og vi ble tatt masse bilder av og måtte vente en liten stund før bussen som skulle ta oss til hotellet kom. Følelsen av å endelig være i Japan var spesiell, men jeg var så sliten at det tok tid å innse at jeg faktisk var der. På hotellet ble vi møtt av en haug andre japanere som også var frivillige for AFS, og det tok en evighet å få registrert oss og bli tildelt et rom, i tillegg til at de absolutt skulle intervjue oss på video før vi fikk hoppet i dusjen. (…)

Velkomstleiern var utrolig gøy og fin. Jeg ble kjent med koselige folk og gruppelederne våre var så skjønne! Jeg sliter litt med å gjenfortelle alt fordi ettersom jeg nå har vært hos vertsfamilien i to dager, så føles det faktisk ut som en evighet siden vi hoppet rundt fra hotell til hotell og fikk undervisning om Japan og japansk kultur og hadde gruppeaktiviteter og slikt. Men selv om jeg ikke gjenforteller alt, så var det hele bare så fint at da vi ble delt inn i nye grupper den siste dagen ettersom hvor i Japan vi skulle bo, så ble alt veldig trist, og jeg følte et øyeblikk at jeg ikke ville reise videre.


Vi hadde en utflukt gjennom Tokyos bakgater og kom frem til et tempel


Group 3★


Siste kvelden, etter avsluttnignssermonien


De herlige gruppelederne, China-chan, Naoko, Panama-san


Roma fra Australia, som jeg delte rom med den første natten

Vi tok så bussen lenger inn i Tokyo, vel troende om at vi skulle kjøre rett for å møte vertsfamilien, og ankom til en bygning som vi ikke hadde peiling på hva var. Vi ble vist inn i et rom, (med vi mener jeg de 5 jentene som skulle til Tokyo, inkludert meg), og der satt det en liten gjeng sprudlende japanske damer. De viste seg å være våre LP’s, sånne folk som man kan ta kontakt med i løpet av oppholdet hvis man skulle trenge det, og vi var med dem et par timer. Vi fikk også utdelt de japanske mobilene fra AFS der, og vi brukte latterlig lang tid på å lagre hverandres nummer og mail adresser, da de japanske mobilene er en smule annerledes enn de norske. Gjerne send en mail til NOR.0902633@softbank.ne.jp, så får jeg den på mobilen, tihi.

Uansett, plutselig kom halve vertsfamilien min inn døren, og jeg ble ganske sjelven. De andre vertsfamiliene kom også etterhvert, og det var tid for å dra hjem til huset dems. Vi kjørte rundt i Tokyo i noe som føltes som en evighet, herre og stor denne byen er! Så var vi innom et par butikker, for så å endelig dra til huset. De bor i en utrolig høy leilighetsblokk ting. Det er trangt om plassen med tanke på hvor stor denne familien er, men alikevel virker det som alt fungerer veldig bra, og at de er veldig nære som familie. De er veldig energiske, høylytte, og vertsmor snakker så fort at jeg ikke får med meg noen ting, men de er samtidig så utrolig snille og skjønne at man blir glad i dem med èn gang. Man har fått læring i hvor strenge og ordentlige japanerne er, men denne familien virker veldig laid back, og det virker ikke som de praktiserer de typisk japanske disiplinerte og ordentlige skikkene som man vanligvis knytter sammen med japanere. Jeg liker dem veldig godt, til tross for at vi sliter litt med komunikasjonen.

En ting som jeg stusser litt over, er faren til vertssøsknene mine. Jeg vet ikke om jeg har nevt det på bloggen før, men jeg har egentlig ikke vertsfar siden han og vertsmor er skilt. Han bor egentlig i Osaka, men han har av en eller annen grunn oppholdt seg i huset her sammen med oss. Han sover på sofaen, spiser med oss, og vi dro og handlet med han tidligere i kveld. Ikke misforstå, det er ikke noe galt med han i det hele tatt, han virker veldig grei, men jeg syns bare det er så merkelig, siden de er skilt. Det er heller ikke noen merkelig stemning mellem dem sånn som det pleier å være mellom skilte foreldre, så jeg vet ikke helt jeg. Men det er jo bedre enn å være uvenner, så hvorfor ikke :P


De japanske toalettene er noe for seg selv, jeg burde nesten skrive et innlegg om dem en gang