日本に行きましょう~!


ノルウェー語忘れちゃった?
13/10/2011, 11:16 AM
Filed under: Hverdag, Kult, Liker

Til tross for bekymringer vist i det forrige innlegget, så må jeg innrømme at ting går ganske bra i Japan selv om jeg hver dag finner noe nytt jeg savner med Norge. Det å sitte på bussen på vei til skolen om morningen når gatene er fulle av mennesker i alle aldre, og tenke på så forferdelig mange mennesker som hadde fått livene sine ødelagt om det virkelig var fullt av radioaktiv stråling svevende rundt i Tokyo, er en så fæl tanke at jeg ikke klarer å tenke den særlig lenge. Jeg tror jeg er et ganske fornektende menneske, for jeg tror blandt annet ikke at global oppvarming er menneskeskapt, til tross for at flertallet mener det er det. Etter en del tenking har jeg kommer frem til å tro at Tokyo er så godt som trygt, til tross for at jeg ikke mener regjeringen her er til å stole på.

Men det var ikke dette jeg hadde tenkt til å skrive om. Jeg hadde tenkt til å skrive om hvorfor jeg er i godt humør idag, for skoledagen idag endte morsomt. Siste time var «gaikoku-nantoka» som jeg kaller det, fordi jeg ikke klarer å huske det japanske navnet på faget. På engelsk heter det hvertfall Foreign Culture, og det er et fag jeg liker. Man sitter i et rom som kan minne om en blanding av gymsal med scene forrerst, og et auditorium bare med stoler og ikke bord. Dette er egentlig et fag for 3. klassinger, men jeg og Natto-kun, den andre utvekslingsstudenten fra Thailand, er der også. Hver time er det forskjellige personer fra forskjellige land som holder foredrag om landet sitt, enten på japansk eller engelsk, og elevene sitter bare å hører på.

Idag var det en amerikaner som holdt foredrag, men foredraget hans var litt annerledes enn hvordan alle andre har gjort det før han. Han snakket ikke om USA generelt, men om indianere fra Washington. Jeg som er glad i historie var ganske interessert i foredraget, og egentlig følger jeg alltid med når det endelig er foredrag på engelsk, men til min frustrasjon klarte jeg alikevel å sovne halvveis gjennom. Uansett, da foredraget var ferdig og alle elevene var på vei ut, ba læreren for faget meg om å skrive en rapport om foredraget og forklarte litt på engelsk hvordan jeg skulle gjøre det, noe som tiltrakk seg amerikanerns oppmerksomhet. Han begynte å snakke med oss, og da lærern sa jeg var utvekslingsstudent fra Norge, begynte han plutselig å snakke dansk. Han hadde visst studert 13 år i Danmark og snakket flytende. Det var en kjemperar opplevelse å svare han på norsk, og det tok ikke lang tid før han sa noe sånt som «Det ser ud til at du har glemt din norsk». Jeg klarte bare å nikke og le litt, for jeg slet virkelig med å få ut norske ord. Det er første gangen jeg har snakket norsk i Japan, (med et unntakk av å ha snakket med mamma på telefon) og jeg merket det virkelig at språket ikke har blitt brukt.

Da min stotrende lille samtale med amerikaneren var ferdig, rakk han frem hånden og sa «It was nice meeting you, Carina», og til og med det å håndhilse føltes så rart og fremmed. Til tross for at jeg følte meg litt utilpass med så mye vestlighet på en gang, ble jeg veldig glad, og da jeg gikk mot klasserommet sammen med Natto-kun forklarte jeg han om den norsk/dansk/engelske samtalen, og jeg ble overrasket over hvor lett det var å snakke japansk. Jeg tror jeg virkelig begynner å bli veldig japanifisert nå, tihi


Jeg har så lyst til å ha på meg høstklær, men siden det er rundt 25 grader hver dag for tiden, kan jeg ikke gjøre det, og setter heller air conditioneren på lav temperatur og sitter inne med skjerf og kåpe



Okinawa
02/10/2011, 6:01 PM
Filed under: Japan, Liker, Vertsfamilie

God kveld, jeg er hjemme fra Okinawa!

I tilfelle noen ikke er helt stø på japansk geografi, så er Okinawa et øyområde langt langt sør for Japan, og det er veldig tropisk og varmt der.  Det var orginalt ikke en del av Japan, og på grunn av dette er det en kultur der som skiller seg ut fra resten av Japan.  Jeg var utrolig glad for at jeg fikk være med, fordi jeg har en venninne som kommer derfra, og jeg har hørt så mye fint om det fra henne.

Okinawa viste seg å være superfint, og veldig annerledes enn Tokyo. Jeg fikk litt USA feeling av det, men det har kanskje noe med at det er en god del amerikanske militære baser der, og dermed mange amerikanere der også. Jeg forventet å se amerikanere på hvert gatehjørne, men også på Okinawa var jeg ganske så alene om å være vestlig.

Jeg dro sammen med vertsmor, vertssøsken Aya, Ryo, Shu og Tetsu, faren til vertssøsknene mine og to kollegaer av vertsmor. Vi var ikke så heldige med været, men med tanke på at det egentlig var meldt regn hele helgen, var hvertfall jeg fornøyd med at det bare var overskyet. Varmt var det hvertfall, og da vi gikk ut av flyplassen på Naha, minnet det meg veldig om da jeg først kom til Tokyo og var sikker på at varmen skulle ta knekken på meg.

Vi ankom ganske sent på kvelden på fredagen, og sjekket bare inn på hotellet og spiste middag før vi la oss. Den andre dagen derimot, ville vi gjøre noe som man ikke kan gjøre når som helst, og bestemte oss for å dykke. Tetsu var for liten, så han og vertsmor dro et annet sted, mens jeg, Aya, Shu, Ryo og en av kollegaene gjorde det for første gang og var ganske nervøse. Alt av forklaringer var selvfølgelig på japansk, og jeg konsentrerte meg dypt for å forstå, siden vi tross alt skulle flere meter ned under vann. Jeg fikk da med meg det viktigste, og vi var klare til å få på oss sånne svarte drakter (Shu på 10 år fikk en rosa, og alle kommenterte hvor søt han var), dykkemasker, svømmeføtter, sånn oksygenting man har på ryggen (herre jesus og tung den var), og et belte med noe som minnet om steiner vi skulle ha rundt livet, og satte kursen ut på det fine turkise havet.

Vel fremme hoppet vi uti en etter en, og jeg tror ikke jeg var den eneste om å være litt småpanisk da lederen som hjalp gjorde sånn at man sank lenger og lenger ned. Jeg var redd for at pusting skulle bli et problem, fordi det var så unaturlig å kun puste med munn i et sånt rør, men det gikk overraskende bra. Det som var værst var at det gjorde så utrolig vondt i ørene på vei ned mot havbunnen. Vi ble fortalt på forhånd at det kom til å gjøre vondt i ørene, og at man måtte si ifra med håndbevegelser for å stoppe opp litt inntil ørene ble vant til trykket, for så og fortsette nedover.

Da vi hadde kommet ned de 4-5 meterne ned til havbunnen ble vi nærmest guidet rundt ved et rev, og svømte rundt blandt nysgjerrige tropiske fisker og annet rart som fins der nede. Det var spesielt morsomt da vi ble vist en sånn anemone eller hva det nå heter, sånn som Nemo i Oppdrag Nemo bor i, og at det var en liten klovnefisk som gnidde seg rundt på den. Sånn ellers begynte jeg å fnise hver gang jeg så de andre slite med å holde balansen, til tross for at jeg hadde det samme problemet selv, og fikk så vann inn i neseområdet på masken. Jeg var redd for å få vann i nesa og eventuelt begynne å nyse og for så å få problemer når jeg endelig hadde kommet inn i det hele pustesystemet, så jeg endte opp med å holde meg for nesen nesten hele oppholdet.

Hovedgrunnen til at vi dro til Okinawa var fordi vi hadde blitt invitert i bryllup, og dette var på kvelden på lørdagen. Seremonien ble holdt i det lille glasshuset som du ser i bakgrunnen på det øverste bildet, og det var et vestlig-inspirert bryllup. Ikke så mye skilte seg ut fra bryllup i Norge, annet enn at alt det religiøse var utelatt, og i stedenfor orgel, hadde de på litt tilfeldig men fin amerikansk musikk over høytalere. Middagen besto av en haug med forskjellige småretter, og det kom en og en rett av gangen. Det var veldig sånn fin og ordentlig asiatisk mat, og jeg fikk servert blandt annet haifinne og andehud. Det ble ikke så veldig mye jeg spiste, men jeg ble reddet da en thailandsk rett ble plassert på bordet.

På søndagen øvelseskjørte Aya med vertsmor korrigerende ved siden av, og meg baki. De andre mobbet henne og kommenterte hvor synd det var på meg som satt på når hun kjørte, og at jeg sikkert var livredd. De minnet meg om et par storebrødre hjemme i Norge. Med kun èn nestenkollisjon med en annen bil, kom vi oss trygt rundt på Okinawa og fikk sett litt mer enn bare området rundt hotellet. Jeg la merke til at veldig mange hus i Okinawa har de såkalte Shisa (den løveaktige skulpturen på bildet lenger oppe er en av dem)  enten ved inngangsporten eller på taket av huset. Shisa er noe spesielt for Okinawa, og de skal visst beskytte huset og familien om man har dem ved porten eller på taket.

Dette er bare litt av alle suvernirene jeg kjøpte. Dette er altså spesiell kjeks man bare får på Okinawa, og de gule kjøpte jeg til å dele med klassen, sånn som flere hadde gjort etter sommerferien den første skoledagen min. Klassen min er så koselig. På fredag hadde jeg problemer med toget og havnet på helt feil stasjon igjen, og det førte til at jeg kom for sent. Da jeg kom tassende inn i klasserommet, snudde alle seg og ropte «Åh, Carina! God morgen!» og lærern var helt «Åh så fint at du kom». Da jeg forklarte det med toget, ble lærern mektig imponert, og ropte ut i klassen «Så flink hun er i japansk! Jeg er sjokkert». Dette er jo selvsagt tatt i betrakning at han regnet med at jeg ikke kunne noe i det hele tatt. Forklaringen min var ganske stotrete og gramatisk ukorrekt. Oj, jeg sporer av, jeg ville bare forklare at jeg liker klassen og derfor kjøpte suvernirer til dem, hoho. Håper de blir glad



お祭り∩^ω^∩
25/09/2011, 6:07 PM
Filed under: Japan, Kult, Liker

Her om dagen spurte Natsumi, en jente i klassen, om jeg ville bli med henne på festival i et område i Tokyo som heter Sakurajosui, og selvsagt ble jeg med på det. Natsumi er supersøt, og jeg har likt henne helt fra starten av. Denne festivalen var visst en årlig festival som hun og familien drar på hvert år.

Jeg skulle møte Natsumi på togstasjonen nærmest skolen vår (Komaba Todaimae), og ble kjørt av vertsmor frem til Shibuya. Komaba Todaimae er egentlig bare to stasjoner unna Shibuya, så jeg hoppet på det samme toget jeg alltid tar til skolen, og gadd ikke sette meg ned en gang fordi det kun tar et par minutter før man er fremme. Etter en liten stund innså jeg at toget hadde kjørt litt vel langt uten å stoppe. En smule forfjamset hoppet jeg så av på neste stasjon og virret litt rundt på togstasjonen uten å ha peilig på hvor jeg var. Heldigvis er ikke retningssansen min helt ubrukelig, og jeg kom meg tilbake til Shibuya for å prøve en gang til. #gaijin.

Jeg lyktes andre gang, og etter å ha møtt Natsumi, tatt et par tog til og så møtt Natsumis pappa, gikk vi gjennom massevis av trange gater og boligområder før vi endelig kom frem til området der festivalen var. Det var bare en liten festival på et tempelområde, men det var alikevel en god del boder der man kunne kjøpe mat og jall. Vi fikk et gigantisk beger med calpis (japansk drikke) som vi delte, en stor og veldig mettende okonomiyaki (mat), og sto og gumlet på en form for kjeks som like gjerne kunne vært papp. (men siden man skulle dyppe den i forskjellige kremer ble den god, hihi).

I tillegg til å spise oss overmette, prøvde vi oss på å fange fisker med sånn liten håv, sånn som er ganske typisk på japanske festivaler. For dere som ikke er kjent med dette, så er det en slags basseng/boks/kasse (…da jeg kun har snakket norsk en gang siden jeg kom hit, merker jeg at norsken min ikke er helt på topp) med masse små oransje og svarte fisker som man skal prøve å få opp i en skål med vann ved å bruke en liten håv laget av papir, som går i stykker etter en stund i vannet. Fanger man et visst antall fisk kan man få med noen hjem. Natsumi klarte ikke å fange noen, men jeg klarte fire, og var godt fornøyd med innsatsen. De andre syntes visst også det var veldig utrolig at jeg klarte fire stykker.

Etter dette gikk vi for å møte bestemoren til Natsumi, og til tross for dårlig hørsel, var hun en veldig sprek gammel dame som kjedet seg hvis vi sto stille, og begynte å tøye ut i veikanten. haha. Jeg likte henne. Hun minnet meg litt om min egen mormor, og jeg måtte fortelle om mormor som er over alle hauger og kjører bil fra Norge til Spania sammen med kjærsten sin. De ble veldig imponert.

Jeg sporer av litt, beklager. Hovedattraksjonen med festivalen var en haug med folk som bar et slags tempel, og jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, annet enn at det var helt utrolig latterlig å se på. Jeg tok noen bilder og filmet litt, og jeg tror de kan snakke for seg selv. Men jeg kan jo nevne at jeg har sett utallige mannerumper idag da. (type den på det siste bildet).  jeg vet, digg.

Sånn ellers ble Tokyo plutselig veldig kjølig etter tyfonen. Jeg kan endelig ha på meg skjerf og cardigan, og komme hjem på slutten av dagen med fortsatt rett hår og uten at sminken har blitt en ren katastrofe i ansiktet mitt. Jeg er veldig glad, fordi jeg begynte å bli godt forsynt med 30+ hver dag.

Og mamma, du er en livredder. Jeg fikk pakken din idag, og gjett om jeg ble glad. Til morningen idag innså jeg at jeg nesten ikke hadde mer norsk deodorant igjen, og ble ganske desperat. Eos’en er nesten brukt opp også, så tusen takk!!

Siden jeg allerede skriver alt for lange og detaljerte innlegg fra før av, og sporer av hele tiden, så kan jeg slenge på at jeg så noen syke ganguro på Shibuya her om dagen. yeh. Beklager, det er sikkert ingen som gidder å lese hele innlegget en gang. Nå legger jeg meg, skole imorgen. Nattaaa



Odaiba Joypolis
22/09/2011, 6:17 PM
Filed under: Kult, Liker

Idag dro jeg ut med folk fra klassen for å leke rundt i Tokyo. Jeg hadde egentlig ikke peiling på hvor vi skulle, annet enn at det var på Odaiba der jeg har vært en del ganger med vertsfamilien. Jeg tok tog alene til en stasjon jeg aldri hadde vært på, og følte meg meget flink da jeg kom trygt frem til stasjonen for så å finne en konbini der jeg kunne kjøpe frokost. Dagens frokost ble onigiri, (den med tunfisk og majones fordi den er best), og sånn iskaffe fra Starbucks som vi også har i Norge. I Norge er det bare tre forskjellige smaker, i Japan er det en god del fler, men jeg var glad da jeg fant Seattle Latte som var favoritten min i Norge, woho.

Uansett, de andre kom etterhvert, vi plundret med å finne frem til den såkalte Joypolis, og klaget litt over hvor varmt det var. På veien fant vi en neko cafe, som er en kafè der det er masse katter man kan leke med. Jeg hadde lyst til å gå inn siden det var masse bilder av verdens søteste katter på forsiden, men jeg får dra i en annen anledning.

Vi fant til slutt frem, og det viste seg å være en innendørs tivoliaktig/game center-lignende fornøyelsespark(?). Jeg flirte godt for meg selv da jeg så logoen dems, for av en eller annen grunn hadde de brukt norsk «ø» i stedenfor «o», og navnet ble dermed offisielt Jøypølis. De andre så derimot ikke ut til å synes at det var det minste merkelig.

Vi løp rundt fra karusell til karusell og fra spilleautomat til spilleautomat helt til kvelden kom, og kjørte på med stein-saks-papir (det er visst veldig populært her) for å finne ut hvem som skulle sitte sammen da det var for det meste to&to plasser. Da vi var godt fornøyd med innsatsen og skulle gå for å ta purikura før vi dro hjem, poppet en wangsterkoreaner opp som viste seg å gå i paralellklassen, og han ble med oss på purikura og for å spise takoyaki. Jeg liker foresten ikke takoyaki, så jeg var den eneste som ikke spiste mens alle andre syns det var helt fantastisk godt.

 Dette var visst takoyaki-pose

Helt til slutt dro jeg, Natsumi (hun i rosa), Kaho (hun i svart) og koreanern for å spise kinesisk. Jeg liker foresten kinamat bedre enn japansk mat siden det har så masse grønnsaker. Sånn ellers tror jeg japansken min faktisk ikke er helt fortapt after all, fordi idag tror jeg jeg snakket mer enn jeg har gjort noen annen dag her i Japan. Det var alikevel ikke så veldig mye jeg fikk snakket, men det kommer mest sansynlig etterhvert. Idag var gøy!



文化祭/Skolefestival
18/09/2011, 7:13 PM
Filed under: Liker

Da er skolefestivalen til skolen min vel overstått, og jeg må faktisk innrømme at det er fint å være ferdig med den. Det har vært utrolig gøy å få være med på en skolefestival lik som de man ser i dramaene, men forberedelsene i forveien har tært på. Klassen min har jobbet utrolig hardt i gud vet hvor lang tid i forveien for å få til en bra obake yashiki (spøkelseshus), og de siste dagene før festivalen har vi møtt opp på skolen grytidlig, for så og jobbe med forberedelsene hele dagen til lenger ut på kvelden. Det har vært slitsomt, og jeg har følt på at jeg noen ganger var mer i veien fordi jeg ikke forsto alle beskjedene som ble gitt, og måtte spørre folk hele tiden om det var noe jeg kunne gjøre. Jeg har vært så sliten at jeg har sovnet på gulvet med det samme jeg har kommet hjem, og jeg har til og med prestert å duppe av et øyeblikk på skoledoen, av alle ting.

De siste dagene har vært ganske tøffe, samtidig som det har vært utrolig koselig. Alle i klassen er så hyggelige, og vi har alle hjulpet hverandre for å få et supert bidrag til skolefestivalen. Det gikk tydeligvis rykter rundt i de andre klassene at F-klassen stod skikkelig hardt på. Samtidig som spøkelseshuset ble bygd, har folk sunget, danset, spilt gitar, satt på musikk osv, og det var så god stemning med Mr. Children i bakgrunnen.

F-klassens obake  yashiki kalt Non Title ble faktisk en suksess. Det kom masse folk, og man hørte skrik nesten hele tiden fra folk som faktisk ble skremt. Jeg var spøkelse flere ganger i løpet av de to dagene festivalen varte, og det var ganske morsomt å se hvordan folk reagerte. Det var til og med et par jenter som var så redde at de nærmest var på gråten. Vi var godt fornøyde, og det var tydlig at det harde arbeidet på forhånd ikke hadde vært forgjeves.

Det ble faktisk ikke så mye tid til å gå rundt og kikke på hva alle de andre klassene hadde funnet på å lage, og jeg tror jeg kanskje hadde litt for høye forventninger til skolefestivalen i seg selv. Det var fint og gøy, og det kom masse folk som ikke var fra skolen, men det var ikke så veldig mye stemning syntes jeg.  Det var heller ikke dekorert så altfor mye, med unntak av alle plakatene som dekket alle veggene på skolen med reklame for de forskjellige klassenes rom. Den første dagen gikk jeg blandt annet innom klasserommet som hadde Ole Brumm som tema, og der hadde de laget en skog i det første klasserommet, og kafè i det andre.

Den andre dagen kom vertssøsknene mine Aya, Kei, Shu, Tetsu og vertsfetter(?) Tatsuya, noe jeg ble veldig glad over. I gymsalen var det en haug med skuespill og andre forestillinger, blandt annet av en dansegruppe på fem gutter fra første klasse som var helt sykt flinke. Gymsalen var foresten noe av det varmeste jeg har vært borti, og jeg sovnet under alle forestilligene jeg var med på bortsett fra dansegruppen.

Festivalen gikk mot slutten, og vi tuslet bort til den glodvarme gymsalen for å se på en eller annen dans. Det viste seg å være en haug gutter fra skolen med fine kropper som danset Soran Bushi, en dans vi danset litt på velkomstleiren helt i starten av oppholdet. De danset, og alle jentene var i ekstase. (På videoen under hører du jentene ved siden av meg ganske godt rope navnene til guttene og hvor kjekke de var osv , lol). De danset ferdig, gikk ut av gymsalen, og alle ropte «encore! encore!» en god stund. Etterhvert kom to av guttene inn igjen i bar overkropp, og resten ser du på videoen.

Det er desverre ikke så lett å se noe klart på videoen, da det var veldig dempet lys under hele forestillinging, og fordi jeg sto helt bakerst. Uansett så ble jeg ganske fangirlish selv, og ble enda mer klar over hvor fancy denne dansen egentlig er.

Helt til slutt rev vi hele spøkelseshuset, for så å ha en liten samling. Plutselig kunne vi se fyrverkeri fra klasserommet, og vi skrudde av lyset og sto og så på det sammen. Det var så fin avsluttning på festivalen. Jeg kommer nok aldri til å få være med på dette igjen, så jeg er utrolig glad for at det hele ble så bra.



京都
29/08/2011, 10:06 AM
Filed under: Japan, Liker

Som jeg skrev tidligere, så spurte vertsmor meg helt plutselig på vei hjem fra skolen her om dagen om jeg ville bli med en tur til Kyoto. Mellomste vertsbror Shu ville visst også være med, så vi var en kjapp tur hjemmom for å pakke, og så tok vi taxi til togstasjonen og satte oss på shinkansen (høyhastighetstoget). Fra Tokyo til Kyoto med shinkansen tar ca 2 timer, og den var mer behagelig enn vanlig tog.

Vi ankom Kyoto, leide bil, kjørte litt rundt for å finne en konbini (sånn bensinstasjonkiosk i Norge, bare at det ikke er bensinstasjon der) for å kjøpe litt mat, også dro vi til hotellet vi skulle sove på. Det hadde allerede blitt ganske sent da vi ankom, og solen går ned ganske tidlig i Japan uansett, så vi så ikke noe særlig av byen den kvelden.

Dagen etter sto vi opp tidlig for å først spise frokost på hotellet, og der hadde de litt lik mat som på det første hotellet vi var på på velkomstleiren. Det er ikke lenge siden, men det føles som en evighet siden, og jeg ble nostalgisk da de hadde den grønne melonen som jeg spiste på det første hotellet. Vertsmor sa den het prince melon eller noe lignende. Den er hvertfall utrolig god, skulle ønske den var i Norge.

Etter frokosten var et tid for begravelseseremonien. Jeg følte meg en smule utilpass med tanke på at jeg ikke kjente personen som var død i det hele tatt. Det var en «prest» der, en mann iført tradisjonelle klær, som sang en form for sang uten melodi til. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det var veldig spesielt, og sangen varte utrolig lenge. Det var samme type form for sang som ble sunget av en munk da jeg og familien dro til en eller annen seremoni i et tempelområde i Thailand. Etterhvert begynte to og to eller tre og tre av gangen av de inviterte å reise seg opp, bukket to ganger til resten av gjestene for så å gå opp mot der «presten» sto og der kisten var. Jeg fikk ikke med meg  hva de gjorde der, da jeg satt bakerst og de andres hoder var i veien. Men etterhvert forsto jeg at dette var noe alle skulle gjøre, inkludert meg, og jeg ble ganske skjelven. Det var jo tross alt noe så alvorlig som en begravelse. Det ble vertsmors, Shu’s og min tur, og vi gikk opp. På et lite bord var det to skåler med noe som lignet på sand, bare at den var mørkegrønn, og man skulle visst ta litt mellom pekefingeren og tommelen, ta det opp mot pannen, for så å gjenta det èn gang til. Så skulle man ta hendene sammen foran ansiktet og be. Seremonien var som sagt ganske så spesiell, men det var veldig interessant å få oppleve det.

Vi satte oss så inn i leiebilen og kjørte rundt i byen. Kyoto er kjent for å ha bevart masse gamle og tradisjonelle bygninger, og er veldig populær både blandt japanere og turister for å oppleve den japanske kulturen ordentlig. Jeg hadde fått for meg at hele byen i seg selv besto av mer gammelt enn moderne, men det var for det meste moderne bygninger på japansk vis der, men ingen skyskrapere sånn som i Tokyo. Jeg ble overassket over hvor mye varmere Kyoto var enn Tokyo, og vertsmor sa det var fordi hele byen er omringet av fjell. Tro meg, det var varmt der! Og mange av templene lå på disse fjellene som omringer byen, så vi ble ganske fort slitne av å gå opp trapper etter trapper i den stekende varmen.


Man kaster visst penger til slike statuer og det er om å gjøre å treffe oppi den lille skålen. Jeg klarte det nesten.

Vi dro til flere forskjellige templer, men jeg husker desverre ikke navnene på dem, da de er ganske kompliserte. I mine ører er mange japanske ord like, og mange navn er også like, så å huske dem er vanskelig. Uansett, jeg filmet en del fra templene, så du kan se dem nederst på dette innlegget. Det var utrolig fint å gå rundt der, og selv om jeg for det meste er fascinert av gamle europeiske bygninger, så er de japanske templene utrolig fine de også, og hagene rundt med dammer fylt med oransje, hvite og svarte fisk og små søte skilpadder er veldig koselige.

Etter templene gikk vi gjennom en gammel handlegate med butikker på hver side. Butikkene var fulle av suvenirer og annet tradisjonelt japansk, og Shu skulle innom hver eneste butikk for å kjøpe mobilpynt som bare kunne kjøpes i Kyoto, og det var så søtt. Vi gikk også inn i en bakgate og fant en hage og verdens mest koselige kafè i tradisjonell japansk stil. Blant gjestene var det også et ungt par der jenta hadde på yukata (sommerkimono), og hun var så pen.

Til slutt dro vi til en gate som het Hanamikoji, som visstnok er veldig kjent, og alt var tradisjonelt der også. Vi dro dit hovedsakelig for å se om vi kunne se en såkalt maikosan, som er «tenåringsgeisha». Vertsmor fortalte at disse maikosan’ene slutter skolen, sier farvel til familien sin, og drar for å bo i Hanamikoji for å lære å bli geisha. Jobben til maikosan er blandt annet å servere i restauranter og spille tradisjonelle instrumenter. Jeg kan virkelig ikke forstå hvorfor noen ønsker å gi slipp på livet sitt for å leve som geisha. Det skal visst være litt vanskelig å se dem fordi når de ikke jobber, så er de visst inne. Alikevel fikk jeg se tre stykker på vei til jobb, og de var utrolig pene, samtidig som det på en måte ser ut som de er tomme innvendig, da de er helt uttrykksløse i ansiktet og øynene.


På vei ut fra Hanamikoji

Vi var ganske trøtte og slitne etter å ha gått rundt i Kyoto hele dagen, og med mine for små converse gjorde beina mine ganske vondt, så etter Hanamikoji leverte vi bilen og satte oss på shinkansen med retning for Tokyo igjen. På shinkansen fikk vi kjøpt obento (japansk matpakke), og det var ganske interessant å spise den. Legg merke til blekkspruttentaklene på bildet under. Jeg spiser som regel alt jeg får her i Japan, men den, den holdt jeg meg unna. fnis.

Jeg filmet også en del i Kyoto, så jeg legger det ut som video her. Det er egentlig bare tilfeldige klipp som jeg satte sammen, så beklager om det kanskje blir litt kjedelig å se på etterhvert. Uansett, se på den hvis du vil



Avreisedato 2
03/06/2011, 10:37 PM
Filed under: Liker

Akkurat nå ligger jeg i sengen med Versailles på CDspilleren mens jeg knasker stjernefrukt og egentlig skal til å skrive en e-post til Sasakawafondet som skal til for å etterhvert få utdelt stipendet jeg var heldig og mottok.

Uansett, i dag fikk jeg en mail fra AFS med hele 5 forskjellige vedlegg; blant annet ny reiseinstruks. Reiseruten viste seg å være ganske anderledes fra den forrige, og vi er to personer mindre som skal dra.

Som du ser skal vi  innom både London og Hong Kong før vi endelig lander i Japan, noe jeg syns er kult. I mars var det meningen at vi skulle mellomlande i Østerrike, for så å fly rett til Tokyo. Jeg tror jeg liker den nye reiseruten best. Hvertfall her og nå. Kan hende jeg blir godt forsynt med fly og flyplasser for en stund etter denne turen, men jeg tror ikke det vil endre hvor mye jeg egentlig liker det.

I dag er det foresten akkurat 2 måneder, 2 uker og 2 dager til jeg reiser. Eller, jeg tror kanskje det er èn dag mindre faktisk, fordi AFS sa først at avreisedagen var den 19. august. Ser nå ut som det blir den 18. Ikke at det gjør noe. Jeg gleder meg.