日本に行きましょう~!


ノルウェー語忘れちゃった?
13/10/2011, 11:16 AM
Filed under: Hverdag, Kult, Liker

Til tross for bekymringer vist i det forrige innlegget, så må jeg innrømme at ting går ganske bra i Japan selv om jeg hver dag finner noe nytt jeg savner med Norge. Det å sitte på bussen på vei til skolen om morningen når gatene er fulle av mennesker i alle aldre, og tenke på så forferdelig mange mennesker som hadde fått livene sine ødelagt om det virkelig var fullt av radioaktiv stråling svevende rundt i Tokyo, er en så fæl tanke at jeg ikke klarer å tenke den særlig lenge. Jeg tror jeg er et ganske fornektende menneske, for jeg tror blandt annet ikke at global oppvarming er menneskeskapt, til tross for at flertallet mener det er det. Etter en del tenking har jeg kommer frem til å tro at Tokyo er så godt som trygt, til tross for at jeg ikke mener regjeringen her er til å stole på.

Men det var ikke dette jeg hadde tenkt til å skrive om. Jeg hadde tenkt til å skrive om hvorfor jeg er i godt humør idag, for skoledagen idag endte morsomt. Siste time var «gaikoku-nantoka» som jeg kaller det, fordi jeg ikke klarer å huske det japanske navnet på faget. På engelsk heter det hvertfall Foreign Culture, og det er et fag jeg liker. Man sitter i et rom som kan minne om en blanding av gymsal med scene forrerst, og et auditorium bare med stoler og ikke bord. Dette er egentlig et fag for 3. klassinger, men jeg og Natto-kun, den andre utvekslingsstudenten fra Thailand, er der også. Hver time er det forskjellige personer fra forskjellige land som holder foredrag om landet sitt, enten på japansk eller engelsk, og elevene sitter bare å hører på.

Idag var det en amerikaner som holdt foredrag, men foredraget hans var litt annerledes enn hvordan alle andre har gjort det før han. Han snakket ikke om USA generelt, men om indianere fra Washington. Jeg som er glad i historie var ganske interessert i foredraget, og egentlig følger jeg alltid med når det endelig er foredrag på engelsk, men til min frustrasjon klarte jeg alikevel å sovne halvveis gjennom. Uansett, da foredraget var ferdig og alle elevene var på vei ut, ba læreren for faget meg om å skrive en rapport om foredraget og forklarte litt på engelsk hvordan jeg skulle gjøre det, noe som tiltrakk seg amerikanerns oppmerksomhet. Han begynte å snakke med oss, og da lærern sa jeg var utvekslingsstudent fra Norge, begynte han plutselig å snakke dansk. Han hadde visst studert 13 år i Danmark og snakket flytende. Det var en kjemperar opplevelse å svare han på norsk, og det tok ikke lang tid før han sa noe sånt som «Det ser ud til at du har glemt din norsk». Jeg klarte bare å nikke og le litt, for jeg slet virkelig med å få ut norske ord. Det er første gangen jeg har snakket norsk i Japan, (med et unntakk av å ha snakket med mamma på telefon) og jeg merket det virkelig at språket ikke har blitt brukt.

Da min stotrende lille samtale med amerikaneren var ferdig, rakk han frem hånden og sa «It was nice meeting you, Carina», og til og med det å håndhilse føltes så rart og fremmed. Til tross for at jeg følte meg litt utilpass med så mye vestlighet på en gang, ble jeg veldig glad, og da jeg gikk mot klasserommet sammen med Natto-kun forklarte jeg han om den norsk/dansk/engelske samtalen, og jeg ble overrasket over hvor lett det var å snakke japansk. Jeg tror jeg virkelig begynner å bli veldig japanifisert nå, tihi


Jeg har så lyst til å ha på meg høstklær, men siden det er rundt 25 grader hver dag for tiden, kan jeg ikke gjøre det, og setter heller air conditioneren på lav temperatur og sitter inne med skjerf og kåpe

Advertisements


お祭り∩^ω^∩
25/09/2011, 6:07 PM
Filed under: Japan, Kult, Liker

Her om dagen spurte Natsumi, en jente i klassen, om jeg ville bli med henne på festival i et område i Tokyo som heter Sakurajosui, og selvsagt ble jeg med på det. Natsumi er supersøt, og jeg har likt henne helt fra starten av. Denne festivalen var visst en årlig festival som hun og familien drar på hvert år.

Jeg skulle møte Natsumi på togstasjonen nærmest skolen vår (Komaba Todaimae), og ble kjørt av vertsmor frem til Shibuya. Komaba Todaimae er egentlig bare to stasjoner unna Shibuya, så jeg hoppet på det samme toget jeg alltid tar til skolen, og gadd ikke sette meg ned en gang fordi det kun tar et par minutter før man er fremme. Etter en liten stund innså jeg at toget hadde kjørt litt vel langt uten å stoppe. En smule forfjamset hoppet jeg så av på neste stasjon og virret litt rundt på togstasjonen uten å ha peilig på hvor jeg var. Heldigvis er ikke retningssansen min helt ubrukelig, og jeg kom meg tilbake til Shibuya for å prøve en gang til. #gaijin.

Jeg lyktes andre gang, og etter å ha møtt Natsumi, tatt et par tog til og så møtt Natsumis pappa, gikk vi gjennom massevis av trange gater og boligområder før vi endelig kom frem til området der festivalen var. Det var bare en liten festival på et tempelområde, men det var alikevel en god del boder der man kunne kjøpe mat og jall. Vi fikk et gigantisk beger med calpis (japansk drikke) som vi delte, en stor og veldig mettende okonomiyaki (mat), og sto og gumlet på en form for kjeks som like gjerne kunne vært papp. (men siden man skulle dyppe den i forskjellige kremer ble den god, hihi).

I tillegg til å spise oss overmette, prøvde vi oss på å fange fisker med sånn liten håv, sånn som er ganske typisk på japanske festivaler. For dere som ikke er kjent med dette, så er det en slags basseng/boks/kasse (…da jeg kun har snakket norsk en gang siden jeg kom hit, merker jeg at norsken min ikke er helt på topp) med masse små oransje og svarte fisker som man skal prøve å få opp i en skål med vann ved å bruke en liten håv laget av papir, som går i stykker etter en stund i vannet. Fanger man et visst antall fisk kan man få med noen hjem. Natsumi klarte ikke å fange noen, men jeg klarte fire, og var godt fornøyd med innsatsen. De andre syntes visst også det var veldig utrolig at jeg klarte fire stykker.

Etter dette gikk vi for å møte bestemoren til Natsumi, og til tross for dårlig hørsel, var hun en veldig sprek gammel dame som kjedet seg hvis vi sto stille, og begynte å tøye ut i veikanten. haha. Jeg likte henne. Hun minnet meg litt om min egen mormor, og jeg måtte fortelle om mormor som er over alle hauger og kjører bil fra Norge til Spania sammen med kjærsten sin. De ble veldig imponert.

Jeg sporer av litt, beklager. Hovedattraksjonen med festivalen var en haug med folk som bar et slags tempel, og jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, annet enn at det var helt utrolig latterlig å se på. Jeg tok noen bilder og filmet litt, og jeg tror de kan snakke for seg selv. Men jeg kan jo nevne at jeg har sett utallige mannerumper idag da. (type den på det siste bildet).  jeg vet, digg.

Sånn ellers ble Tokyo plutselig veldig kjølig etter tyfonen. Jeg kan endelig ha på meg skjerf og cardigan, og komme hjem på slutten av dagen med fortsatt rett hår og uten at sminken har blitt en ren katastrofe i ansiktet mitt. Jeg er veldig glad, fordi jeg begynte å bli godt forsynt med 30+ hver dag.

Og mamma, du er en livredder. Jeg fikk pakken din idag, og gjett om jeg ble glad. Til morningen idag innså jeg at jeg nesten ikke hadde mer norsk deodorant igjen, og ble ganske desperat. Eos’en er nesten brukt opp også, så tusen takk!!

Siden jeg allerede skriver alt for lange og detaljerte innlegg fra før av, og sporer av hele tiden, så kan jeg slenge på at jeg så noen syke ganguro på Shibuya her om dagen. yeh. Beklager, det er sikkert ingen som gidder å lese hele innlegget en gang. Nå legger jeg meg, skole imorgen. Nattaaa



Odaiba Joypolis
22/09/2011, 6:17 PM
Filed under: Kult, Liker

Idag dro jeg ut med folk fra klassen for å leke rundt i Tokyo. Jeg hadde egentlig ikke peiling på hvor vi skulle, annet enn at det var på Odaiba der jeg har vært en del ganger med vertsfamilien. Jeg tok tog alene til en stasjon jeg aldri hadde vært på, og følte meg meget flink da jeg kom trygt frem til stasjonen for så å finne en konbini der jeg kunne kjøpe frokost. Dagens frokost ble onigiri, (den med tunfisk og majones fordi den er best), og sånn iskaffe fra Starbucks som vi også har i Norge. I Norge er det bare tre forskjellige smaker, i Japan er det en god del fler, men jeg var glad da jeg fant Seattle Latte som var favoritten min i Norge, woho.

Uansett, de andre kom etterhvert, vi plundret med å finne frem til den såkalte Joypolis, og klaget litt over hvor varmt det var. På veien fant vi en neko cafe, som er en kafè der det er masse katter man kan leke med. Jeg hadde lyst til å gå inn siden det var masse bilder av verdens søteste katter på forsiden, men jeg får dra i en annen anledning.

Vi fant til slutt frem, og det viste seg å være en innendørs tivoliaktig/game center-lignende fornøyelsespark(?). Jeg flirte godt for meg selv da jeg så logoen dems, for av en eller annen grunn hadde de brukt norsk «ø» i stedenfor «o», og navnet ble dermed offisielt Jøypølis. De andre så derimot ikke ut til å synes at det var det minste merkelig.

Vi løp rundt fra karusell til karusell og fra spilleautomat til spilleautomat helt til kvelden kom, og kjørte på med stein-saks-papir (det er visst veldig populært her) for å finne ut hvem som skulle sitte sammen da det var for det meste to&to plasser. Da vi var godt fornøyd med innsatsen og skulle gå for å ta purikura før vi dro hjem, poppet en wangsterkoreaner opp som viste seg å gå i paralellklassen, og han ble med oss på purikura og for å spise takoyaki. Jeg liker foresten ikke takoyaki, så jeg var den eneste som ikke spiste mens alle andre syns det var helt fantastisk godt.

 Dette var visst takoyaki-pose

Helt til slutt dro jeg, Natsumi (hun i rosa), Kaho (hun i svart) og koreanern for å spise kinesisk. Jeg liker foresten kinamat bedre enn japansk mat siden det har så masse grønnsaker. Sånn ellers tror jeg japansken min faktisk ikke er helt fortapt after all, fordi idag tror jeg jeg snakket mer enn jeg har gjort noen annen dag her i Japan. Det var alikevel ikke så veldig mye jeg fikk snakket, men det kommer mest sansynlig etterhvert. Idag var gøy!



買い物@Harajuku
20/09/2011, 8:40 AM
Filed under: Japan, Kult

Natt til igår var jeg, til tross for hvor sliten jeg var, av en eller annen grunn ikke trøtt, og ble sittende på dataen litt for langt ut på natten. Det førte selvfølgelig til at jeg var helt forferdelig trøtt på skolen, og sovnet sittende flere ganger. Denne skoledagen var veldig kort, fordi det bare var en avsluttning og opprydding etter festivalen. Vi måtte bære alle stolene og pultene opp til 5. etasje der klasserommet vårt er, for så å sitte og vente uten å gjøre noen ting noen timer frem til vi skulle ned i gymsalen der det skulle være underholdning fra 3. klassingene.

Underholdningen besto for det meste i folk som danset eller sang/spilte instrumenter pluss utdeling av forskjellige priser til klasser som hadde vært de flinkeste under festivalen. Da en stor gruppe elever danset, begynte hele gulvet å bevege seg frem og tilbake, og jeg satt der og var helt «wut, jordskjelv igjen?». Jentene jeg satt sammen med sa at det var sånn beskyttelse mot jordskjelv, sånn at hvis et jordskjelv kommer, så beveger hele bygningen seg sammen med jordskjelvet så det ikke blir ødelagt osv. Beklager at jeg er dårlig til å forklare, men det er kanskje flere av dere som allerede visste at bygningene i Japan er bygd sånn.

Etter skolen hadde klassen planlagt å dra ut sammen for å spise sukiyaki, men da flere og flere ikke kunne, ble det ikke noe av, og jeg og tre andre jenter i klassen bestemte oss for å dra til Shibuya for å spise der isteden. Jeg hadde egentlig mest lyst til å løpe innom en konbini for å kjøre på med onigiri og iskaffe, for så og dra rett hjem og sove, men jeg ble med de andre likevel, noe jeg var glad for i ettertid.

I Japan har de haugevis av såkalte famiresu, forkortelse for family restaurant, som har latterlig billig mat som faktisk smaker godt. Skoleelever her får ikke lov til å jobbe, og stipend hver måned lik som vi får er det hvertfall ikke snakk om. Derfor har har de ikke så mye å rutte med, og drar ofte på famiresu fordi det er så billig.

Vi dro på en sånn en idag, etterfulgt av purikura. Deretter hadde jeg lyst til å kjøpe søte jallating, og da fant vi ut at Harajuku var det perfekte stedet. Jeg innså at Harajuku bare er èn stasjon bortenfor Shibuya, noe som betyr at jeg kan ta det samme toget som jeg tar til skolen hvis jeg vil dra dit. Tokyos togsystem som jeg syntes var verdens mest high tech viser seg å ikke være fullt så ille, 10hi.

Btw, på veien til Harajuku så jeg en fyr jeg var sikker på var en jeg pleier å gi og få peta fra på ameba, (han her), og jeg ble litt oppspilt og fikk egentlig et stort behov for å fortelle de andre jentene om han, men ombestemte meg da jeg var sikker på at de ikke var interesserte, lol. Sånn ellers gikk vi rundt i butikker på Harajuku og kjøpte jall og klær, og klærne her er så utrolig søte. Jeg er også veldig glad for at det er Forever 21 her, noe vi ikke har i Norge, fordi så og si alt de selger er så fint.

På Harajuku hendte det flere ganger at jeg gikk forbi tenåringsjenter som bare «Åh, se så pen hun er! Oj, hun er skoleelev» (hadde på uniformen) og jeg ble kawaii’et en del ganger. Også flere av de afroamerikanerne som er der begynte og snakke til meg, lol. Men det har heldigvis gitt seg med det på skolen. Der hender det bare at folk enten kommer bort og sier hva de heter, for så og slå av en prat, eller at de vinker.

Da jeg endelig kom hjem for kvelden var jeg så trøtt at etter middag, gikk jeg inn på rommet mitt for å gjøre meg klar til å legge meg. Rommet og sengen ser helt bombet ut, så jeg hadde tenkt til å rydde før jeg la meg, men etter å ha tekstet litt med folk, sovnet jeg i 9-tiden med klær og alt, krøllet sammen i hjørnet av sengen. Våknet opp idag i 2-tiden med i-poden i øret, blandt en haug av klær,  gårsdagens obento og et håndkle som pute, en god del andre ting rundt meg, og følte meg helt død. Nå skal jeg spise cup ramen med vertsbror og vertsfetter, så snakkes senere (^_^)



準備した
14/09/2011, 1:12 PM
Filed under: Hverdag, Kult

Jeg var trøtt på skolen idag, og bare halvveis tilstede, så dagen gikk ganske sakte. Egentlig ville jeg helst dra rett hjem, men etter at skolen sluttet ble jeg igjen sammen med andre folk i klassen for å forberede til skolefestivalen som er til helgen. Alle jobber skikkelig hardt for å få spøkelseshuset i klasserommet ferdig, og hver homeroom-time går til å planlegge og å gi beskjeder og slikt. Da jeg ikke forstår mye av det som blir sagt, har det vært litt vanskelig for meg å hjelpe til, og jeg har som regel dratt rett hjem fra skolen mens andre har vært igjen. Etterhvert fant jeg ut at jeg måtte benytte sjansen mens den var der til å ta del i det klassen lager sammen, og tenkte at idag skulle jeg bli igjen jeg også.

Noen drar hjem mens andre øver til fremførelser med klubbene sine etter skolen, så vi var ikke så veldig mange som ble igjen ved klasserommet for å lage ting til spøkelseshuset, men det var ganske koselig. Det var akkurat som i j-dramaene. Ettermiddagssolen gjorde omgivelsene sånn oransje-aktig, og folk løp rundt frem og tilbake og bygde diverse ting, øvde på sanger de skulle fremføre eller danser de skulle fremføre, eller bare tullet rundt og lo høyt. Jeg ble i godt humør, og innen vi var ferdige hadde jeg fått bedre kontakt med folk i klassen og var godt fornøyd med å ikke bare gjøre det man må, for så å dra hjem.

Da jeg bestemte meg for å dra hjem i 6-tiden, var jeg så heldig å komme akkurat tidsnok for rushtiden. Folk proppet seg inn i togene, og det var til og med vakter som sto klare der, i tilfelle folk trengte noen hjelpende dytt inn i toget, lol. Etter at dørene hadde lukket seg, så man fra utsiden hvordan folk var skvist opp i vinduene og det hele så så fantastisk latterlig ut. Sånn ellers var det bokstavlig talt som en maurtue av folk på togstasjonene, og da jeg endelig hadde kjempet meg gjennom menneskestrømmene (ok, det var en smule overdrevet) og endelig nådd frem til det siste toget mitt, var det så fullt av svette businessmenn og off shot j-rockere at jeg ga opp håpet om å få plass. Heldigvis fungerer kollektivtrafikken så bra i Japan at man ikke trenger å tenke på hverken tid eller å måtte vente. Det går både tog og buss hvert eneste minutt her omtrent.



Jordskjelv
11/09/2011, 3:01 PM
Filed under: AFS, Kult, Tanker, Vertsfamilie

I går var en ganske lat dag. Jeg sov lenge, og tilbringte mesteparten av dagtiden til å lese manga. Mens jeg satt i sengen og leste, kjente jeg plutselig sengen og veggen bevege seg frem og tilbake, og jeg så bokhyllen på rommet mitt også bevege seg. Jeg innså det faktisk ikke helt med en gang, men så hørte jeg vertssøstrene mine si «ah, jishin da» (at det var et jordskjelv). Det var bare et lite jordskjelv, men det var første gangen for meg å oppleve det, og jeg visste ikke helt om jeg skulle bli nervøs eller ikke. Faktisk så syns jeg det var litt… gøy. lol

Sånn ellers har helgen gått til å dra ut med vertsfamilien igår, og så var det et møte med AFS lokallaget idag. Det var koselig å møte de andre utvekslingsstudentene i Tokyo igjen. Vi er faktisk bare fem stykker her, fra Tyskland, Australia, Thailand, Venezuela og Norge. Vi endte opp med å lete rundt på kartet over Tokyo etter hvor vi bor, og planla å møtes en dag for å henge ut på Shibuya.



Judo
09/09/2011, 4:59 PM
Filed under: Hverdag, Kult

Jeg hadde min første time med judo idag. Av alle ting, så må jeg ha judo, haha. Det viste seg at alle bruker gymtøyet sitt (alle har likt gymtøy, det fungerer egentlig på samme måte som uniformen) under den hvite judodrakten(?), men i og med at jeg ikke har fått gymtøyet mitt enda, visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre. Heldigvis er folk i klassen veldig hjelpsomme, og en av jentene lot meg låne klærne hun danser i etter skolen. Jeg forsto etterhvert hvorfor det var viktig å ha på klær under judodrakten, fordi etter å nærmest bli hivd i bakken noen ganger, satt drakten ganske løst.

Uansett, judo. Jeg hadde ikke peiling på hva jeg kunne forvente, og var mildt sagt ganske spent. Heldigvis hadde ikke den andre nye jenta i klassen hatt judo før  heller, så vi var hvertfall to om å ikke kunne noen ting. Det hele startet med sit ups, push ups og noe annet rart noe som oppvarming, for så å sette oss på sånn asiatisk vis på beina, i retning mot lærern. Vi skulle først lukke øynene og sitte helt stille en liten stund, for så å bøye oss helt ned mot gulvet med hodet og bukke mot lærern.

Da øvelsene startet skulle man først – av alle ting – stupe kråke frem og tilbake på det mattebelagte gulvet i judohallen. Stupe kråke var jeg ganske god på da jeg var liten, men teknikken har blitt en smule rusten i løpet av årene, og jeg var passe svimmel da jeg kom over på den andre siden av hallen. Å stupe kråke var bare starten, og vi måtte gjøre fler og fler øvelser som ikke akkurat kom veldig naturlig for den uatletiske meg. Selve judoen handlet om å få den du kjemper mot i bakken ved å bruke teknikker med beina, og før man kunne lære disse teknikkene, måtte vi lære hvordan man skulle falle i bakken. Det var veldig viktig å slå håndflatene hardt i bakken når man landet. Det samme gjaldt føttene etterhvert som teknikkene ble mer avansert.

Det hele så egentlig ganske tåpelig ut, og jeg vet ikke helt om jeg verken likte det eller mislikte det. Det var faktisk helt ok, og det hadde jo vært litt artig å komme hjem til Norge igjen og kunne judo. Jeg er bare glad det var en annen som også ikke kunne noe, så vi øvde automatisk sammen. I tillegg er hun halvt australsk, og snakker både japansk og engelsk og kunne oversette for meg.

Jeg skal prøve å få tatt noen bilder fra judoen en gang, beklager at jeg ikke fikk gjort det denne gang.