日本に行きましょう~!


Et stk. handikappet Carina
14/10/2011, 6:42 PM
Filed under: Div, Japan, Tanker

Jeg våknet i halv 7-tiden idag, og følte meg overraskende uthvilt til tross for at jeg la meg litt for sent igår. Rakk frokost og alt, og trengte ikke løpe til bussen. Dette er en ganske uvanlig type start på dagen for meg, og jeg visste det var litt for godt til å være sant, og at det umulig kunne vare særlig lenge.

Både bussen og det første toget gikk helt fint, men da jeg ankom Shibuya togstasjonen, funket ikke pasmo-kortet mitt. (På japanske togstasjoner har de sånne sperringer ved hver inngang og utgang av stasjonen. For å komme gjennom der må man enten kjøpe billett eller bruke pasmo, et kort man setter inn penger på, og når man skal gjennom sperringen, legger man kortet på en sånn skjerm til det sier «dut!», også åpner en liten port seg.) Porten ville altså ikke åpne seg, og jeg bestemte meg for å prøve den andre utgangen som førte ut mot Hachiko og det området der, for de som er kjent på Shibuya.

Pasmo-kortet mitt funket her, og jeg måtte gå ned en trapp for å komme ut på plassen utenfor togstasjonen, for så å gå inn igjen på den andre siden. Jeg tror jeg var litt borte et lite sekund, fordi før jeg visste ordet av det, hadde jeg vrikket foten og lå på alle fire i bunn av trappen. Jeg merket det faktisk ikke da jeg falt, og jeg ble av en eller annen grunn ikke flau heller, og kom meg opp igjen med en gang. Plutselig kom smertene i ankelen, og jeg klarte nesten ikke gå. Men jeg kunne jo ikke akkurat sette meg ned og vente på at noen skulle bære meg til skolen heller (lol), så jeg haltet meg bortover, kom meg på det siste toget, og haltet så videre den siste biten mot skolen.

Første time var judo, og selv om jeg ikke trengte å være med idag, ba lærern meg om å skifte til gymklær hvis jeg skulle sitte inne i judohallen og se på. Det var helt forferdelig vondt å skifte klær, og tårene bare presset på både da jeg skiftet på meg gymklær og da jeg tok dem av igjen etter timen, noe som gjorde de andre jentene veldig bekymret. De var så søte og hjelpsomme, og bærte bagen min, hjalp meg opp trapper, bort til helsesøster, og jeg fikk dårlig samvittighet fordi det er så lite tid mellom hver time.

Veldig mange folk på skolen var helt «herregud, går det bra?!» og «hva har skjedd?!» da de så meg slepe meg bortover langs veggene, og det hele var så lol at vi bare lo masse da jeg sa at jeg hadde falt i trapper.

Etter skolen kom en ganske bekymret vertsmor og hentet meg, og vi kjørte rett til et sykehus. Jeg har alltid hatt inntrykk av at japanere overdriver helt med sykehusbesøk, og de drar på sykehus selv om de bare har fått en liten forkjølelse omtrent. Jeg syns det var ganske rart å dra til sykehus pga. en vrikket ankel, da jeg ikke engang dro på sykehus i Norge da jeg hadde brukket ribbeinet, men ankelen min gjorde utrolig vondt, og folk sa det var best å skjekke om det ikke var et lite brudd inni.

Det japanske sykehuset var ikke særlig effektivt, og man måtte fylle ut papirer og greier, for så å vente ganske lenge før noe skjedde. I tillegg ventet vi ved en slags avdeling hvor det både var folk som så ut til kun å ha en enkel forkjølelse, og folk som var sånn skikkelig alvorlig syke, pluss en god del mødre med små barn. I løpet av ventetiden kom det opptil flere sykebiler med skadede mennesker som ble fraktet inn på sånn seng av løpende sykepleiere, og jeg syns det var så rart hvordan de hadde nødrom på samme sted hvor de hadde kontorlignende rom hvor de sjekket folk med småskader, sånn som meg.

Jeg ble plassert i rullestol da jeg ikke klarte å gå ordentlig, og det var helt utrolig ubehagelig å sitte i den. Jeg følte det som å ha en ordentlig alvorlig sykdom, og jeg var redd for å gjøre noen rare bevegelser i tilfelle folk skulle tro at jeg ikke var frisk. Jeg innså virkelig hvor mye jeg tar for gitt å være helt uten fysiske problemer, og hvor håpløs verden hadde virket om noe hadde skjedd som gjorde meg ute av stand til å gjøre de helt hverdagslige ting. Det er egentlig ganske vanskelig, men fra nå av skal jeg prøve å minne meg selv på hvor heldig jeg er som faktisk er frisk, hvor heldig jeg er som kan bevege meg fritt rundt.

Uansett, vi tok røntgen av foten min, måtte vente enda en god stund, for så å få noe som lignet gips på beinet og masse bandasje, og en hel del informasjon på vanskelig japansk. Japansken min har forbedret seg siden jeg kom, men jeg skal innrømme at jeg nesten ikke skjønte noe av hva legen sa. Foten hadde ikke brudd da, det fikk jeg hvertfall med meg. En av hjelpepleierne var skikkelig søt og livlig, og hun hadde visst vært i flere av de større byene i Norge. Hun dro også til Tromsø for å se på nordlyset, men det eneste hun fikk se var skikkelig snøstorm, lol. Jeg likte å snakke med henne, og vi var innom diverse temaer, bland annet Yamapi, haha.

Til slutt, etter nesten 3 timer på sykehuset, fikk jeg med meg et par krykker og kjempet meg bort til bilen på dem. Hjemme hinker jeg rundt, og vertsfamilien spør meg hele tiden om det går bra, og sier at jeg ikke trenger å gjøre noen ting. Vertsmor ber vertssøsknene mine om å gjøre ting for meg, noe jeg ikke er så veldig fornøyd med. Jeg har bare en vrikket ankel, jeg klarer fortsatt å for eksempel rydde opp tallerknene etter å ha spist, haha. Jeg liker generelt ikke at folk gjør for mye for meg, så jeg sier klart ifra at «det går bra, jeg klarer meg». Men jeg skal innrømme at det er litt vanskelig. Jeg har dårlig balanse til vanlig, så jeg hinker ikke akkurat rundt med en stor og tung gips på beinet på en veldig elegant måte for å si det sånn.

Jeg må ha på gipsen i en ukes tid, og jeg får mest sansynlig lov til å være hjemme fra skolen neste uke på grunn av at jeg ikke er akkurat hva man kan kalle stødig. Neste uke er eksamensuke for hele skolen bortsett fra meg og Natto-kun, den andre utvekslingsstudenten. Jeg skulle egentlig bare ha litt undervisning i japansk og matte, og en god del self study, så det gjør nok ikke noe å være hjemme isteden.

Jeg ligger bare på sengen som en potetsekk, og beveger meg bare om jeg må på do, lol. Men imorgen har jeg lyst til å slite meg bortover på krykker til en konbini for å kjøpe kjeks og iskaffe. Selv om jeg er på en kind of diett, syns jeg jeg har lov til å trøstespise litt denne helgen.

Advertisements


Okinawa
02/10/2011, 6:01 PM
Filed under: Japan, Liker, Vertsfamilie

God kveld, jeg er hjemme fra Okinawa!

I tilfelle noen ikke er helt stø på japansk geografi, så er Okinawa et øyområde langt langt sør for Japan, og det er veldig tropisk og varmt der.  Det var orginalt ikke en del av Japan, og på grunn av dette er det en kultur der som skiller seg ut fra resten av Japan.  Jeg var utrolig glad for at jeg fikk være med, fordi jeg har en venninne som kommer derfra, og jeg har hørt så mye fint om det fra henne.

Okinawa viste seg å være superfint, og veldig annerledes enn Tokyo. Jeg fikk litt USA feeling av det, men det har kanskje noe med at det er en god del amerikanske militære baser der, og dermed mange amerikanere der også. Jeg forventet å se amerikanere på hvert gatehjørne, men også på Okinawa var jeg ganske så alene om å være vestlig.

Jeg dro sammen med vertsmor, vertssøsken Aya, Ryo, Shu og Tetsu, faren til vertssøsknene mine og to kollegaer av vertsmor. Vi var ikke så heldige med været, men med tanke på at det egentlig var meldt regn hele helgen, var hvertfall jeg fornøyd med at det bare var overskyet. Varmt var det hvertfall, og da vi gikk ut av flyplassen på Naha, minnet det meg veldig om da jeg først kom til Tokyo og var sikker på at varmen skulle ta knekken på meg.

Vi ankom ganske sent på kvelden på fredagen, og sjekket bare inn på hotellet og spiste middag før vi la oss. Den andre dagen derimot, ville vi gjøre noe som man ikke kan gjøre når som helst, og bestemte oss for å dykke. Tetsu var for liten, så han og vertsmor dro et annet sted, mens jeg, Aya, Shu, Ryo og en av kollegaene gjorde det for første gang og var ganske nervøse. Alt av forklaringer var selvfølgelig på japansk, og jeg konsentrerte meg dypt for å forstå, siden vi tross alt skulle flere meter ned under vann. Jeg fikk da med meg det viktigste, og vi var klare til å få på oss sånne svarte drakter (Shu på 10 år fikk en rosa, og alle kommenterte hvor søt han var), dykkemasker, svømmeføtter, sånn oksygenting man har på ryggen (herre jesus og tung den var), og et belte med noe som minnet om steiner vi skulle ha rundt livet, og satte kursen ut på det fine turkise havet.

Vel fremme hoppet vi uti en etter en, og jeg tror ikke jeg var den eneste om å være litt småpanisk da lederen som hjalp gjorde sånn at man sank lenger og lenger ned. Jeg var redd for at pusting skulle bli et problem, fordi det var så unaturlig å kun puste med munn i et sånt rør, men det gikk overraskende bra. Det som var værst var at det gjorde så utrolig vondt i ørene på vei ned mot havbunnen. Vi ble fortalt på forhånd at det kom til å gjøre vondt i ørene, og at man måtte si ifra med håndbevegelser for å stoppe opp litt inntil ørene ble vant til trykket, for så og fortsette nedover.

Da vi hadde kommet ned de 4-5 meterne ned til havbunnen ble vi nærmest guidet rundt ved et rev, og svømte rundt blandt nysgjerrige tropiske fisker og annet rart som fins der nede. Det var spesielt morsomt da vi ble vist en sånn anemone eller hva det nå heter, sånn som Nemo i Oppdrag Nemo bor i, og at det var en liten klovnefisk som gnidde seg rundt på den. Sånn ellers begynte jeg å fnise hver gang jeg så de andre slite med å holde balansen, til tross for at jeg hadde det samme problemet selv, og fikk så vann inn i neseområdet på masken. Jeg var redd for å få vann i nesa og eventuelt begynne å nyse og for så å få problemer når jeg endelig hadde kommet inn i det hele pustesystemet, så jeg endte opp med å holde meg for nesen nesten hele oppholdet.

Hovedgrunnen til at vi dro til Okinawa var fordi vi hadde blitt invitert i bryllup, og dette var på kvelden på lørdagen. Seremonien ble holdt i det lille glasshuset som du ser i bakgrunnen på det øverste bildet, og det var et vestlig-inspirert bryllup. Ikke så mye skilte seg ut fra bryllup i Norge, annet enn at alt det religiøse var utelatt, og i stedenfor orgel, hadde de på litt tilfeldig men fin amerikansk musikk over høytalere. Middagen besto av en haug med forskjellige småretter, og det kom en og en rett av gangen. Det var veldig sånn fin og ordentlig asiatisk mat, og jeg fikk servert blandt annet haifinne og andehud. Det ble ikke så veldig mye jeg spiste, men jeg ble reddet da en thailandsk rett ble plassert på bordet.

På søndagen øvelseskjørte Aya med vertsmor korrigerende ved siden av, og meg baki. De andre mobbet henne og kommenterte hvor synd det var på meg som satt på når hun kjørte, og at jeg sikkert var livredd. De minnet meg om et par storebrødre hjemme i Norge. Med kun èn nestenkollisjon med en annen bil, kom vi oss trygt rundt på Okinawa og fikk sett litt mer enn bare området rundt hotellet. Jeg la merke til at veldig mange hus i Okinawa har de såkalte Shisa (den løveaktige skulpturen på bildet lenger oppe er en av dem)  enten ved inngangsporten eller på taket av huset. Shisa er noe spesielt for Okinawa, og de skal visst beskytte huset og familien om man har dem ved porten eller på taket.

Dette er bare litt av alle suvernirene jeg kjøpte. Dette er altså spesiell kjeks man bare får på Okinawa, og de gule kjøpte jeg til å dele med klassen, sånn som flere hadde gjort etter sommerferien den første skoledagen min. Klassen min er så koselig. På fredag hadde jeg problemer med toget og havnet på helt feil stasjon igjen, og det førte til at jeg kom for sent. Da jeg kom tassende inn i klasserommet, snudde alle seg og ropte «Åh, Carina! God morgen!» og lærern var helt «Åh så fint at du kom». Da jeg forklarte det med toget, ble lærern mektig imponert, og ropte ut i klassen «Så flink hun er i japansk! Jeg er sjokkert». Dette er jo selvsagt tatt i betrakning at han regnet med at jeg ikke kunne noe i det hele tatt. Forklaringen min var ganske stotrete og gramatisk ukorrekt. Oj, jeg sporer av, jeg ville bare forklare at jeg liker klassen og derfor kjøpte suvernirer til dem, hoho. Håper de blir glad



Shibuya
29/09/2011, 3:58 PM
Filed under: Hverdag, Japan

Hverdagen går som vanlig her i Tokyo, så jeg har ikke så mye interessant å komme med. Men nå som høsten endelig har kommet, blir fler og fler folk forkjølet. Når folk i Japan er forkjølet, bruker de sånn hvit maske som dekker nesa og munnen, sånn som leger pleier å bruke. Det virker også som om de tar en del piller, selv ved en enkel forkjølelse. Det er sikkert derfor de blir så lett syke, så ikke bare på skolen, men rundt over alt er det folk med maske nå om dagen. Selv har jeg hatt sår hals og rennende nese i noen dager nå, og kanskje jeg henger meg på bølgen og kjører på med maske selv hvis jeg blir ordentlig forkjølet

Imorgen reiser jeg til Okinawa med vertsfamilien fordi vi har blitt invitert i bryllup til noen venner av familien, og i den anledningen har jeg løpt rundt i Tokyo hver dag etter skolen i håp om å finne sko til kjolen jeg skal ha på. Det viste seg å være ganske vanskelig. Det er et stort utvalg av søte høstsko, men passende pensko har vært så og si umulig å finne.

I går dro jeg til et kjøpesenter som heter AEON (skrives foresten ÆON. Japsene er glad i å bruke de norske bokstavene, fnis), som er et gigantisk kjøpesenter på flere etasjer der nesten alt av avdelinger fungerer som en og samme butikk. Jeg gikk meg nesten vill der inne flere ganger. Da jeg ikke hadde hellet med meg til å finne pensko, dro jeg til Shibuya etter skolen idag for å se hva jeg fant. Shibuya er utrolig kult og fancy, men veldig upraktisk, og jeg liker egentlig ikke å handle der. Dette gjelder spesielt Shibuya 109, for der er det ikke lagt opp til å prøve klærne, pluss at det er veldig trangt der. Det er ganske mange etasjer, men hver etasje er små, og det er masse folk der hele tiden.

Da Shibuya 109 ikke var noen suksess,  endte jeg opp med å tusle rundt i gatene. Opp og ned og bort og frem og tilbake hele tiden uten å finne noen ting. Så gikk jeg av en eller annen grunn inn på Zara, fordi noen ganger føler jeg bare for å gå inn på de butikkene vi har i Norge også, og der fant jeg faktisk noen enkle ballerinasko(?). Jeg tenkte at nå fikk det være nok, og kjøpte de selv om jeg helst ville ha høyhelte.

Helt til slutt prøvde jeg å finne noen av de CD-butikkene som selger indies j-rock, uten hell i dette også. Jeg stoler såpass på retningssansen min at jeg bega meg ut i de fremmede gatene utenfor hovedområdet i Shibuya, men jeg trenger nok et detaljert kart for å ha en sjanse til å finne frem. Pluss at jeg holdt på å dø av sult, så jeg ga opp. Det er ikke så greit å klare seg i Tokyo når man kommer fra tidenes største bondeby, men jeg blir nok dreven etterhvert



お祭り∩^ω^∩
25/09/2011, 6:07 PM
Filed under: Japan, Kult, Liker

Her om dagen spurte Natsumi, en jente i klassen, om jeg ville bli med henne på festival i et område i Tokyo som heter Sakurajosui, og selvsagt ble jeg med på det. Natsumi er supersøt, og jeg har likt henne helt fra starten av. Denne festivalen var visst en årlig festival som hun og familien drar på hvert år.

Jeg skulle møte Natsumi på togstasjonen nærmest skolen vår (Komaba Todaimae), og ble kjørt av vertsmor frem til Shibuya. Komaba Todaimae er egentlig bare to stasjoner unna Shibuya, så jeg hoppet på det samme toget jeg alltid tar til skolen, og gadd ikke sette meg ned en gang fordi det kun tar et par minutter før man er fremme. Etter en liten stund innså jeg at toget hadde kjørt litt vel langt uten å stoppe. En smule forfjamset hoppet jeg så av på neste stasjon og virret litt rundt på togstasjonen uten å ha peilig på hvor jeg var. Heldigvis er ikke retningssansen min helt ubrukelig, og jeg kom meg tilbake til Shibuya for å prøve en gang til. #gaijin.

Jeg lyktes andre gang, og etter å ha møtt Natsumi, tatt et par tog til og så møtt Natsumis pappa, gikk vi gjennom massevis av trange gater og boligområder før vi endelig kom frem til området der festivalen var. Det var bare en liten festival på et tempelområde, men det var alikevel en god del boder der man kunne kjøpe mat og jall. Vi fikk et gigantisk beger med calpis (japansk drikke) som vi delte, en stor og veldig mettende okonomiyaki (mat), og sto og gumlet på en form for kjeks som like gjerne kunne vært papp. (men siden man skulle dyppe den i forskjellige kremer ble den god, hihi).

I tillegg til å spise oss overmette, prøvde vi oss på å fange fisker med sånn liten håv, sånn som er ganske typisk på japanske festivaler. For dere som ikke er kjent med dette, så er det en slags basseng/boks/kasse (…da jeg kun har snakket norsk en gang siden jeg kom hit, merker jeg at norsken min ikke er helt på topp) med masse små oransje og svarte fisker som man skal prøve å få opp i en skål med vann ved å bruke en liten håv laget av papir, som går i stykker etter en stund i vannet. Fanger man et visst antall fisk kan man få med noen hjem. Natsumi klarte ikke å fange noen, men jeg klarte fire, og var godt fornøyd med innsatsen. De andre syntes visst også det var veldig utrolig at jeg klarte fire stykker.

Etter dette gikk vi for å møte bestemoren til Natsumi, og til tross for dårlig hørsel, var hun en veldig sprek gammel dame som kjedet seg hvis vi sto stille, og begynte å tøye ut i veikanten. haha. Jeg likte henne. Hun minnet meg litt om min egen mormor, og jeg måtte fortelle om mormor som er over alle hauger og kjører bil fra Norge til Spania sammen med kjærsten sin. De ble veldig imponert.

Jeg sporer av litt, beklager. Hovedattraksjonen med festivalen var en haug med folk som bar et slags tempel, og jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, annet enn at det var helt utrolig latterlig å se på. Jeg tok noen bilder og filmet litt, og jeg tror de kan snakke for seg selv. Men jeg kan jo nevne at jeg har sett utallige mannerumper idag da. (type den på det siste bildet).  jeg vet, digg.

Sånn ellers ble Tokyo plutselig veldig kjølig etter tyfonen. Jeg kan endelig ha på meg skjerf og cardigan, og komme hjem på slutten av dagen med fortsatt rett hår og uten at sminken har blitt en ren katastrofe i ansiktet mitt. Jeg er veldig glad, fordi jeg begynte å bli godt forsynt med 30+ hver dag.

Og mamma, du er en livredder. Jeg fikk pakken din idag, og gjett om jeg ble glad. Til morningen idag innså jeg at jeg nesten ikke hadde mer norsk deodorant igjen, og ble ganske desperat. Eos’en er nesten brukt opp også, så tusen takk!!

Siden jeg allerede skriver alt for lange og detaljerte innlegg fra før av, og sporer av hele tiden, så kan jeg slenge på at jeg så noen syke ganguro på Shibuya her om dagen. yeh. Beklager, det er sikkert ingen som gidder å lese hele innlegget en gang. Nå legger jeg meg, skole imorgen. Nattaaa



買い物@Harajuku
20/09/2011, 8:40 AM
Filed under: Japan, Kult

Natt til igår var jeg, til tross for hvor sliten jeg var, av en eller annen grunn ikke trøtt, og ble sittende på dataen litt for langt ut på natten. Det førte selvfølgelig til at jeg var helt forferdelig trøtt på skolen, og sovnet sittende flere ganger. Denne skoledagen var veldig kort, fordi det bare var en avsluttning og opprydding etter festivalen. Vi måtte bære alle stolene og pultene opp til 5. etasje der klasserommet vårt er, for så å sitte og vente uten å gjøre noen ting noen timer frem til vi skulle ned i gymsalen der det skulle være underholdning fra 3. klassingene.

Underholdningen besto for det meste i folk som danset eller sang/spilte instrumenter pluss utdeling av forskjellige priser til klasser som hadde vært de flinkeste under festivalen. Da en stor gruppe elever danset, begynte hele gulvet å bevege seg frem og tilbake, og jeg satt der og var helt «wut, jordskjelv igjen?». Jentene jeg satt sammen med sa at det var sånn beskyttelse mot jordskjelv, sånn at hvis et jordskjelv kommer, så beveger hele bygningen seg sammen med jordskjelvet så det ikke blir ødelagt osv. Beklager at jeg er dårlig til å forklare, men det er kanskje flere av dere som allerede visste at bygningene i Japan er bygd sånn.

Etter skolen hadde klassen planlagt å dra ut sammen for å spise sukiyaki, men da flere og flere ikke kunne, ble det ikke noe av, og jeg og tre andre jenter i klassen bestemte oss for å dra til Shibuya for å spise der isteden. Jeg hadde egentlig mest lyst til å løpe innom en konbini for å kjøre på med onigiri og iskaffe, for så og dra rett hjem og sove, men jeg ble med de andre likevel, noe jeg var glad for i ettertid.

I Japan har de haugevis av såkalte famiresu, forkortelse for family restaurant, som har latterlig billig mat som faktisk smaker godt. Skoleelever her får ikke lov til å jobbe, og stipend hver måned lik som vi får er det hvertfall ikke snakk om. Derfor har har de ikke så mye å rutte med, og drar ofte på famiresu fordi det er så billig.

Vi dro på en sånn en idag, etterfulgt av purikura. Deretter hadde jeg lyst til å kjøpe søte jallating, og da fant vi ut at Harajuku var det perfekte stedet. Jeg innså at Harajuku bare er èn stasjon bortenfor Shibuya, noe som betyr at jeg kan ta det samme toget som jeg tar til skolen hvis jeg vil dra dit. Tokyos togsystem som jeg syntes var verdens mest high tech viser seg å ikke være fullt så ille, 10hi.

Btw, på veien til Harajuku så jeg en fyr jeg var sikker på var en jeg pleier å gi og få peta fra på ameba, (han her), og jeg ble litt oppspilt og fikk egentlig et stort behov for å fortelle de andre jentene om han, men ombestemte meg da jeg var sikker på at de ikke var interesserte, lol. Sånn ellers gikk vi rundt i butikker på Harajuku og kjøpte jall og klær, og klærne her er så utrolig søte. Jeg er også veldig glad for at det er Forever 21 her, noe vi ikke har i Norge, fordi så og si alt de selger er så fint.

På Harajuku hendte det flere ganger at jeg gikk forbi tenåringsjenter som bare «Åh, se så pen hun er! Oj, hun er skoleelev» (hadde på uniformen) og jeg ble kawaii’et en del ganger. Også flere av de afroamerikanerne som er der begynte og snakke til meg, lol. Men det har heldigvis gitt seg med det på skolen. Der hender det bare at folk enten kommer bort og sier hva de heter, for så og slå av en prat, eller at de vinker.

Da jeg endelig kom hjem for kvelden var jeg så trøtt at etter middag, gikk jeg inn på rommet mitt for å gjøre meg klar til å legge meg. Rommet og sengen ser helt bombet ut, så jeg hadde tenkt til å rydde før jeg la meg, men etter å ha tekstet litt med folk, sovnet jeg i 9-tiden med klær og alt, krøllet sammen i hjørnet av sengen. Våknet opp idag i 2-tiden med i-poden i øret, blandt en haug av klær,  gårsdagens obento og et håndkle som pute, en god del andre ting rundt meg, og følte meg helt død. Nå skal jeg spise cup ramen med vertsbror og vertsfetter, så snakkes senere (^_^)



今日面白かった
07/09/2011, 1:09 PM
Filed under: Hverdag, Japan, Kult

Jeg har nå hatt 4 skoledager, og jeg begynner å like det ganske godt. Det å være ny på en skole og ikke kjenne noen, mens alle andre allerede har sin vennegjeng er litt vanskelig, spesielt når språket er et hinder for å kommunisere. Heldigvis er klassen min full av snille folk, og folk fra andre klasser virker også så søte. Jeg kan gå rundt i gangene og plutselig er det noen villt fremmede som vinker eller smiler til meg, og det er så koselig. Samtidig så er det ikke så intenst som andre utvekslingsstudenter har opplevd det, i og med at det allerede er en god del andre utlendinger på skolen min.

Jeg har self study på biblioteket hver dag, og i dag hadde jeg det i første time. Timene starter halv 9, men biblioteket åpner ikke før klokken 9, så jeg kunne sove litt lenger idag. Skoleveien min her i Japan er en smule annerledes enn den 30 minutters gåturen jeg har i Norge, og den i Japan er skumlere og mer avansert. Først er det buss, så må jeg ta tre forskjellige tog før jeg kommer frem til stasjonen nærmest skolen. Denne typen tog (de har visst ganske mange forskjellige typer) er lik som t-banen i Norge, og det er en maurtue av folk der om morningen. Spesielt togene som går til Shibuya, der må man som regel presse seg inn. Hittil har det ikke vært så ille, men idag var det sånn at jeg tvilte på at døren ville lukke seg ved siden av meg, siden jeg gikk på måtte presse meg på sist. Det er sikkert flere som har sett videoer på youtube om hvordan vaktene står og dytter inn folk for at dørene skal kunne lukkes, og heldigvis har det ikke vært såpass ille de gangene jeg har tatt toget. Det er ganske interessant å ta tog i Japan.


Jeg bytter tog på Shibuya, og går forbi dette berømte veikrysset hver dag.

Det er en annen utvekslingsstudent på skolen i tillegg til meg, og det er Natto-kun fra Thailand. Han har vært her siden mai, men japansken vår er alikevel nesten på samme nivå, så vi får undervisning sammen i basic Japanese, og forbereder oss på å ta JLPT-prøven i desember. Vi har to forskjellige japansk-lærere, og de er begge to veldig livlige og hjelpsomme. Det er veldig fint å endelig få undervisning i japansk. All undervisningen foregår på japansk også, og det er gøy når man forstår nesten alt.

Vi hadde en lang home room-time idag, og den gikk til å forberede til skolefestivalen som jeg nevnte tidligere på bloggen. Timene i Japan er superkorte, og det er ikke mye man rekker, så denne timen gikk hovedsakelig til å lime avispapir på en papplate, som igjen skal males svart og mest sansynlig bli en del av veggen i spøkelseshuset som skal lages i klasserommet. Det ble tid til å snakke mer med folk i klassen, og en jente som sitter ved siden av meg gikk rundt med meg hele tiden og sa til alle at vi var «besto kappuru». (best couple). Det er hun i rosa på bildene under, og hun virker kjempesnill.

Til slutt hadde jeg dobbelttime med fotografi, noe jeg ikke hadde høye forhåpninger til. Igår hadde jeg nemlig dobbelttime med et kunst og håndverk-aktig fag med 3. klassinger, og det var noe av det kjedeligste og mest idiotiske jeg har vært borti hittil i Japan. Jeg hatet kunst og håndvekt i Norge også, og jeg føler at jeg kaster bort deler av livet mitt når jeg må gjøre det. Kunst og håndverk-lærere pleier jeg heller ikke være meget begeistret for, og de i Japan er ikke et unntak. Uansett, fotografi var litt annerledes. Læreren viste seg å være min home room teacher, og han er så snål og koselig. Klassen var 2. klassinger, altså folk på min egen alder, men jeg hadde faktisk følelsen av å være yngre enn dem. Det viste seg å være en i klassen som lærer seg norsk på egenhånd, og han var faktisk ganske flink. Han sa han bare kunne litt, men han klarte å formulere noen setninger som ikke bare var vanlige fraser. Jeg ble imponert.

Uansett, vi gikk ut for å fotografere. Etter å ha gått gjennom noe som lignet et snobbestrøk til å være Japan, med mellomstore hus i vestlig stil og parkeringsplass til bil ved siden av hvert hus, kom vi inn i en skog som så ganske menneskebygd ut.  Vi kom så til et større tradisjonelt japansk hus der vi tydligvis skulle ta bilder. Det var tatami-matter på gulvet i hele huset, sånne fancy vegger/vinduer av papir med karmer som danner et rutemønster, hvis det ga mening, og en åpen terasse med en typisk japansk hage. Etter dette gikk vi videre til et stort herskapshus i europeisk stil, og jeg ble ganske overassket over å finne det, av alle ting. Lærern fortalte at det var en rik europeer som kom til Tokyo og bygde dette herskapshuset. Jeg fikk ikke med meg når det ble bygd, men jeg tipper det var sent på 1800-tallet/tidlig 1900-tallet. Vi måtte ta av oss skoene og fikk slipperser som vi tasset rundt i, mens vi så på alle de forskjellige rommene. Det var så utrolig fint der at jeg nesten fikk lyst til å gråte en skvett, lol. Uheldigvis har jeg ikke bilder fra det, siden jeg la igjen sekken min med mobilen og alt i klasserommet. Jeg er veldig godtroende i Japan når det kommer til eiendeler, ettersom alle sier Japan er et såpass trygt land og at folk ikke gidder å stjele her. Lommeboken og alt lå på samme plassen da jeg kom tilbake.

Som jeg nevnte over så er skoleveien min litt komplisert, ettersom undergrunnssystemene i Japan er en smule mer high teck enn den i Norge, så jeg har til nå alltid tatt følge med noen til skolen, og vertsmor har hentet meg når skolen er slutt. I dag fulgte verstsøster Kei meg frem til Shibuya, og jeg dro resten av veien alene. Etter skolen tok jeg toget alene frem til Shibuya igjen der vertsmor ventet. Det høres ikke ut som store greiene, men jeg har faktisk nesten ikke gjort noe alene her i Japan enda, så jeg var godt fornøyd. I morgen skal jeg tydligvis gjøre alt alene, så jeg håper virkelig jeg husker riktige innganger, retninger, trapper og ikke minst tog. Vertsmor sa at om jeg setter meg på feil tog, så kan jeg ende opp helt i Yokohama, blandt annet. Hvis jeg gjør det blir hun visst morsk 


Jeg bor like ved Shinagawa Seaside (品川シーサイド), og kan ta enten buss eller tog til Shinagawa(品川), men buss var visst lettest. Så er det opp til Shibuya(渋谷), for så å ta toget til Komabatodaimae(駒場東大前), stasjonen like ved skolen min. Legg merke til navnet. Den ligger faktisk foran Todai, også kjent som Tokyo University.



Uvær
05/09/2011, 4:39 PM
Filed under: Japan

PCen min er så godt som ødelagt, men vertsfamilien min har ganske mange ekstra PCer, så jeg får låne en søt liten hvit en.

Jeg hadde fri fra skolen idag fordi resten av skolen forbereder seg til eksamen som jeg ikke skal ha. Dagen ble stort sett tilbringt foran TVen, der jeg gjør mitt beste i å forstå hva som blir sagt. Japanske reklamer er foresten så useriøse som det går an å bli, og jeg stusser alltid over betydningen av reklamene.

Siden jeg ikke har gjort så veldig mye fornuftig den siste tiden, tenkte jeg jeg kunne skrive litt om hvordan det står til med Japan om dagen. Det går helt fint i Tokyo, her har det bare blitt litt kjøligere, men moder jord har tydligvis noe imot Japan generelt. Ikke bare må de holde ut med jordskjelv og konsekvenser det kan ha, nå om dagen blir sørlige deler av Japan herjet av både tyfon og så kraftig regnvær at det blir overforsvømmelser. Hvis mine kunnskaper innen japansk er gode nok, så skal det tydligvis være flere titalls menneskeliv som har gått tapt, og de materielle skadene er store.

Hjembyen til verstmor har blitt hardt rammet av oversvømmelse, og huset som familien hennes bor i som tydligvis betyr veldig mye for henne er fullt av vann. Bilen er ødelagt, toget fungerer ikke, og det hele høres veldig håpløst ut. Jeg skjønner ikke hvordan japanerne egentlig holder ut. De må være et veldig sterkt folkeslag.