日本に行きましょう~!


Et stk. handikappet Carina
14/10/2011, 6:42 PM
Filed under: Div, Japan, Tanker

Jeg våknet i halv 7-tiden idag, og følte meg overraskende uthvilt til tross for at jeg la meg litt for sent igår. Rakk frokost og alt, og trengte ikke løpe til bussen. Dette er en ganske uvanlig type start på dagen for meg, og jeg visste det var litt for godt til å være sant, og at det umulig kunne vare særlig lenge.

Både bussen og det første toget gikk helt fint, men da jeg ankom Shibuya togstasjonen, funket ikke pasmo-kortet mitt. (På japanske togstasjoner har de sånne sperringer ved hver inngang og utgang av stasjonen. For å komme gjennom der må man enten kjøpe billett eller bruke pasmo, et kort man setter inn penger på, og når man skal gjennom sperringen, legger man kortet på en sånn skjerm til det sier «dut!», også åpner en liten port seg.) Porten ville altså ikke åpne seg, og jeg bestemte meg for å prøve den andre utgangen som førte ut mot Hachiko og det området der, for de som er kjent på Shibuya.

Pasmo-kortet mitt funket her, og jeg måtte gå ned en trapp for å komme ut på plassen utenfor togstasjonen, for så å gå inn igjen på den andre siden. Jeg tror jeg var litt borte et lite sekund, fordi før jeg visste ordet av det, hadde jeg vrikket foten og lå på alle fire i bunn av trappen. Jeg merket det faktisk ikke da jeg falt, og jeg ble av en eller annen grunn ikke flau heller, og kom meg opp igjen med en gang. Plutselig kom smertene i ankelen, og jeg klarte nesten ikke gå. Men jeg kunne jo ikke akkurat sette meg ned og vente på at noen skulle bære meg til skolen heller (lol), så jeg haltet meg bortover, kom meg på det siste toget, og haltet så videre den siste biten mot skolen.

Første time var judo, og selv om jeg ikke trengte å være med idag, ba lærern meg om å skifte til gymklær hvis jeg skulle sitte inne i judohallen og se på. Det var helt forferdelig vondt å skifte klær, og tårene bare presset på både da jeg skiftet på meg gymklær og da jeg tok dem av igjen etter timen, noe som gjorde de andre jentene veldig bekymret. De var så søte og hjelpsomme, og bærte bagen min, hjalp meg opp trapper, bort til helsesøster, og jeg fikk dårlig samvittighet fordi det er så lite tid mellom hver time.

Veldig mange folk på skolen var helt «herregud, går det bra?!» og «hva har skjedd?!» da de så meg slepe meg bortover langs veggene, og det hele var så lol at vi bare lo masse da jeg sa at jeg hadde falt i trapper.

Etter skolen kom en ganske bekymret vertsmor og hentet meg, og vi kjørte rett til et sykehus. Jeg har alltid hatt inntrykk av at japanere overdriver helt med sykehusbesøk, og de drar på sykehus selv om de bare har fått en liten forkjølelse omtrent. Jeg syns det var ganske rart å dra til sykehus pga. en vrikket ankel, da jeg ikke engang dro på sykehus i Norge da jeg hadde brukket ribbeinet, men ankelen min gjorde utrolig vondt, og folk sa det var best å skjekke om det ikke var et lite brudd inni.

Det japanske sykehuset var ikke særlig effektivt, og man måtte fylle ut papirer og greier, for så å vente ganske lenge før noe skjedde. I tillegg ventet vi ved en slags avdeling hvor det både var folk som så ut til kun å ha en enkel forkjølelse, og folk som var sånn skikkelig alvorlig syke, pluss en god del mødre med små barn. I løpet av ventetiden kom det opptil flere sykebiler med skadede mennesker som ble fraktet inn på sånn seng av løpende sykepleiere, og jeg syns det var så rart hvordan de hadde nødrom på samme sted hvor de hadde kontorlignende rom hvor de sjekket folk med småskader, sånn som meg.

Jeg ble plassert i rullestol da jeg ikke klarte å gå ordentlig, og det var helt utrolig ubehagelig å sitte i den. Jeg følte det som å ha en ordentlig alvorlig sykdom, og jeg var redd for å gjøre noen rare bevegelser i tilfelle folk skulle tro at jeg ikke var frisk. Jeg innså virkelig hvor mye jeg tar for gitt å være helt uten fysiske problemer, og hvor håpløs verden hadde virket om noe hadde skjedd som gjorde meg ute av stand til å gjøre de helt hverdagslige ting. Det er egentlig ganske vanskelig, men fra nå av skal jeg prøve å minne meg selv på hvor heldig jeg er som faktisk er frisk, hvor heldig jeg er som kan bevege meg fritt rundt.

Uansett, vi tok røntgen av foten min, måtte vente enda en god stund, for så å få noe som lignet gips på beinet og masse bandasje, og en hel del informasjon på vanskelig japansk. Japansken min har forbedret seg siden jeg kom, men jeg skal innrømme at jeg nesten ikke skjønte noe av hva legen sa. Foten hadde ikke brudd da, det fikk jeg hvertfall med meg. En av hjelpepleierne var skikkelig søt og livlig, og hun hadde visst vært i flere av de større byene i Norge. Hun dro også til Tromsø for å se på nordlyset, men det eneste hun fikk se var skikkelig snøstorm, lol. Jeg likte å snakke med henne, og vi var innom diverse temaer, bland annet Yamapi, haha.

Til slutt, etter nesten 3 timer på sykehuset, fikk jeg med meg et par krykker og kjempet meg bort til bilen på dem. Hjemme hinker jeg rundt, og vertsfamilien spør meg hele tiden om det går bra, og sier at jeg ikke trenger å gjøre noen ting. Vertsmor ber vertssøsknene mine om å gjøre ting for meg, noe jeg ikke er så veldig fornøyd med. Jeg har bare en vrikket ankel, jeg klarer fortsatt å for eksempel rydde opp tallerknene etter å ha spist, haha. Jeg liker generelt ikke at folk gjør for mye for meg, så jeg sier klart ifra at «det går bra, jeg klarer meg». Men jeg skal innrømme at det er litt vanskelig. Jeg har dårlig balanse til vanlig, så jeg hinker ikke akkurat rundt med en stor og tung gips på beinet på en veldig elegant måte for å si det sånn.

Jeg må ha på gipsen i en ukes tid, og jeg får mest sansynlig lov til å være hjemme fra skolen neste uke på grunn av at jeg ikke er akkurat hva man kan kalle stødig. Neste uke er eksamensuke for hele skolen bortsett fra meg og Natto-kun, den andre utvekslingsstudenten. Jeg skulle egentlig bare ha litt undervisning i japansk og matte, og en god del self study, så det gjør nok ikke noe å være hjemme isteden.

Jeg ligger bare på sengen som en potetsekk, og beveger meg bare om jeg må på do, lol. Men imorgen har jeg lyst til å slite meg bortover på krykker til en konbini for å kjøpe kjeks og iskaffe. Selv om jeg er på en kind of diett, syns jeg jeg har lov til å trøstespise litt denne helgen.

Advertisements

6 kommentarer so far
Legg igjen en kommentar

Oi, herregud 0___0

Nå ble jeg litt «hvorfor er jeg her og ikke hos deg», åh. Veldigveldig bra at den bare er vrikket. Kanskje du blir superflink til å hinke etter dette og får bedre balanse? hihi

Kommentar av Maria

åååh, carina! stakkars. håper det går bra. det er bra du får være hjemme isåfall!

Kommentar av birgitte

Neei :( Stakkars deg! Høres sykt vondt ut, håper det blir bedre, du får prøve å bare slappe av en stund fremover. Uff…

Kommentar av Maria

Kjipt at du skadet deg. God bedring! :-)
Jeg må le litt av det du skriver om diett. Kombinidiett? Jeg har akkurat samme greiene, kombiniforbud! haha. Kommer jo til å rulle når jeg skal hjem!

Kommentar av Martin

ja ja frøken….. trøst deg med at det kunne gått værre…. kos deg mens du kan, ta det rolig å sørg for å bli frisk igjen……

Kommentar av wilhelm

Aaaw, håper foten din blir bedre fort da D: Haha jeg lo litt av overskriften, og det at hun dama dro til Tromsø for å se nordlys, men så så hun bare snøstorm, aw xD og jeg skjønner enda ikke hvordan du tør å vandre rundt i Tokyo alene, og gå på togene der alene, skummeeeeeelt D:

Kommentar av Isah




Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s



%d bloggers like this: