日本に行きましょう~!


Ny bloggplattform!
16/10/2011, 3:49 PM
Filed under: Div

Jeg har skiftet bloggplattform, og kommer mest sansynlig ikke til å skrive her på wordpress lenger.

Jeg endte til slutt opp med tumblr, og dere kan lese den nye bloggen ved å trykke HER.



Et stk. handikappet Carina
14/10/2011, 6:42 PM
Filed under: Div, Japan, Tanker

Jeg våknet i halv 7-tiden idag, og følte meg overraskende uthvilt til tross for at jeg la meg litt for sent igår. Rakk frokost og alt, og trengte ikke løpe til bussen. Dette er en ganske uvanlig type start på dagen for meg, og jeg visste det var litt for godt til å være sant, og at det umulig kunne vare særlig lenge.

Både bussen og det første toget gikk helt fint, men da jeg ankom Shibuya togstasjonen, funket ikke pasmo-kortet mitt. (På japanske togstasjoner har de sånne sperringer ved hver inngang og utgang av stasjonen. For å komme gjennom der må man enten kjøpe billett eller bruke pasmo, et kort man setter inn penger på, og når man skal gjennom sperringen, legger man kortet på en sånn skjerm til det sier «dut!», også åpner en liten port seg.) Porten ville altså ikke åpne seg, og jeg bestemte meg for å prøve den andre utgangen som førte ut mot Hachiko og det området der, for de som er kjent på Shibuya.

Pasmo-kortet mitt funket her, og jeg måtte gå ned en trapp for å komme ut på plassen utenfor togstasjonen, for så å gå inn igjen på den andre siden. Jeg tror jeg var litt borte et lite sekund, fordi før jeg visste ordet av det, hadde jeg vrikket foten og lå på alle fire i bunn av trappen. Jeg merket det faktisk ikke da jeg falt, og jeg ble av en eller annen grunn ikke flau heller, og kom meg opp igjen med en gang. Plutselig kom smertene i ankelen, og jeg klarte nesten ikke gå. Men jeg kunne jo ikke akkurat sette meg ned og vente på at noen skulle bære meg til skolen heller (lol), så jeg haltet meg bortover, kom meg på det siste toget, og haltet så videre den siste biten mot skolen.

Første time var judo, og selv om jeg ikke trengte å være med idag, ba lærern meg om å skifte til gymklær hvis jeg skulle sitte inne i judohallen og se på. Det var helt forferdelig vondt å skifte klær, og tårene bare presset på både da jeg skiftet på meg gymklær og da jeg tok dem av igjen etter timen, noe som gjorde de andre jentene veldig bekymret. De var så søte og hjelpsomme, og bærte bagen min, hjalp meg opp trapper, bort til helsesøster, og jeg fikk dårlig samvittighet fordi det er så lite tid mellom hver time.

Veldig mange folk på skolen var helt «herregud, går det bra?!» og «hva har skjedd?!» da de så meg slepe meg bortover langs veggene, og det hele var så lol at vi bare lo masse da jeg sa at jeg hadde falt i trapper.

Etter skolen kom en ganske bekymret vertsmor og hentet meg, og vi kjørte rett til et sykehus. Jeg har alltid hatt inntrykk av at japanere overdriver helt med sykehusbesøk, og de drar på sykehus selv om de bare har fått en liten forkjølelse omtrent. Jeg syns det var ganske rart å dra til sykehus pga. en vrikket ankel, da jeg ikke engang dro på sykehus i Norge da jeg hadde brukket ribbeinet, men ankelen min gjorde utrolig vondt, og folk sa det var best å skjekke om det ikke var et lite brudd inni.

Det japanske sykehuset var ikke særlig effektivt, og man måtte fylle ut papirer og greier, for så å vente ganske lenge før noe skjedde. I tillegg ventet vi ved en slags avdeling hvor det både var folk som så ut til kun å ha en enkel forkjølelse, og folk som var sånn skikkelig alvorlig syke, pluss en god del mødre med små barn. I løpet av ventetiden kom det opptil flere sykebiler med skadede mennesker som ble fraktet inn på sånn seng av løpende sykepleiere, og jeg syns det var så rart hvordan de hadde nødrom på samme sted hvor de hadde kontorlignende rom hvor de sjekket folk med småskader, sånn som meg.

Jeg ble plassert i rullestol da jeg ikke klarte å gå ordentlig, og det var helt utrolig ubehagelig å sitte i den. Jeg følte det som å ha en ordentlig alvorlig sykdom, og jeg var redd for å gjøre noen rare bevegelser i tilfelle folk skulle tro at jeg ikke var frisk. Jeg innså virkelig hvor mye jeg tar for gitt å være helt uten fysiske problemer, og hvor håpløs verden hadde virket om noe hadde skjedd som gjorde meg ute av stand til å gjøre de helt hverdagslige ting. Det er egentlig ganske vanskelig, men fra nå av skal jeg prøve å minne meg selv på hvor heldig jeg er som faktisk er frisk, hvor heldig jeg er som kan bevege meg fritt rundt.

Uansett, vi tok røntgen av foten min, måtte vente enda en god stund, for så å få noe som lignet gips på beinet og masse bandasje, og en hel del informasjon på vanskelig japansk. Japansken min har forbedret seg siden jeg kom, men jeg skal innrømme at jeg nesten ikke skjønte noe av hva legen sa. Foten hadde ikke brudd da, det fikk jeg hvertfall med meg. En av hjelpepleierne var skikkelig søt og livlig, og hun hadde visst vært i flere av de større byene i Norge. Hun dro også til Tromsø for å se på nordlyset, men det eneste hun fikk se var skikkelig snøstorm, lol. Jeg likte å snakke med henne, og vi var innom diverse temaer, bland annet Yamapi, haha.

Til slutt, etter nesten 3 timer på sykehuset, fikk jeg med meg et par krykker og kjempet meg bort til bilen på dem. Hjemme hinker jeg rundt, og vertsfamilien spør meg hele tiden om det går bra, og sier at jeg ikke trenger å gjøre noen ting. Vertsmor ber vertssøsknene mine om å gjøre ting for meg, noe jeg ikke er så veldig fornøyd med. Jeg har bare en vrikket ankel, jeg klarer fortsatt å for eksempel rydde opp tallerknene etter å ha spist, haha. Jeg liker generelt ikke at folk gjør for mye for meg, så jeg sier klart ifra at «det går bra, jeg klarer meg». Men jeg skal innrømme at det er litt vanskelig. Jeg har dårlig balanse til vanlig, så jeg hinker ikke akkurat rundt med en stor og tung gips på beinet på en veldig elegant måte for å si det sånn.

Jeg må ha på gipsen i en ukes tid, og jeg får mest sansynlig lov til å være hjemme fra skolen neste uke på grunn av at jeg ikke er akkurat hva man kan kalle stødig. Neste uke er eksamensuke for hele skolen bortsett fra meg og Natto-kun, den andre utvekslingsstudenten. Jeg skulle egentlig bare ha litt undervisning i japansk og matte, og en god del self study, så det gjør nok ikke noe å være hjemme isteden.

Jeg ligger bare på sengen som en potetsekk, og beveger meg bare om jeg må på do, lol. Men imorgen har jeg lyst til å slite meg bortover på krykker til en konbini for å kjøpe kjeks og iskaffe. Selv om jeg er på en kind of diett, syns jeg jeg har lov til å trøstespise litt denne helgen.



ノルウェー語忘れちゃった?
13/10/2011, 11:16 AM
Filed under: Hverdag, Kult, Liker

Til tross for bekymringer vist i det forrige innlegget, så må jeg innrømme at ting går ganske bra i Japan selv om jeg hver dag finner noe nytt jeg savner med Norge. Det å sitte på bussen på vei til skolen om morningen når gatene er fulle av mennesker i alle aldre, og tenke på så forferdelig mange mennesker som hadde fått livene sine ødelagt om det virkelig var fullt av radioaktiv stråling svevende rundt i Tokyo, er en så fæl tanke at jeg ikke klarer å tenke den særlig lenge. Jeg tror jeg er et ganske fornektende menneske, for jeg tror blandt annet ikke at global oppvarming er menneskeskapt, til tross for at flertallet mener det er det. Etter en del tenking har jeg kommer frem til å tro at Tokyo er så godt som trygt, til tross for at jeg ikke mener regjeringen her er til å stole på.

Men det var ikke dette jeg hadde tenkt til å skrive om. Jeg hadde tenkt til å skrive om hvorfor jeg er i godt humør idag, for skoledagen idag endte morsomt. Siste time var «gaikoku-nantoka» som jeg kaller det, fordi jeg ikke klarer å huske det japanske navnet på faget. På engelsk heter det hvertfall Foreign Culture, og det er et fag jeg liker. Man sitter i et rom som kan minne om en blanding av gymsal med scene forrerst, og et auditorium bare med stoler og ikke bord. Dette er egentlig et fag for 3. klassinger, men jeg og Natto-kun, den andre utvekslingsstudenten fra Thailand, er der også. Hver time er det forskjellige personer fra forskjellige land som holder foredrag om landet sitt, enten på japansk eller engelsk, og elevene sitter bare å hører på.

Idag var det en amerikaner som holdt foredrag, men foredraget hans var litt annerledes enn hvordan alle andre har gjort det før han. Han snakket ikke om USA generelt, men om indianere fra Washington. Jeg som er glad i historie var ganske interessert i foredraget, og egentlig følger jeg alltid med når det endelig er foredrag på engelsk, men til min frustrasjon klarte jeg alikevel å sovne halvveis gjennom. Uansett, da foredraget var ferdig og alle elevene var på vei ut, ba læreren for faget meg om å skrive en rapport om foredraget og forklarte litt på engelsk hvordan jeg skulle gjøre det, noe som tiltrakk seg amerikanerns oppmerksomhet. Han begynte å snakke med oss, og da lærern sa jeg var utvekslingsstudent fra Norge, begynte han plutselig å snakke dansk. Han hadde visst studert 13 år i Danmark og snakket flytende. Det var en kjemperar opplevelse å svare han på norsk, og det tok ikke lang tid før han sa noe sånt som «Det ser ud til at du har glemt din norsk». Jeg klarte bare å nikke og le litt, for jeg slet virkelig med å få ut norske ord. Det er første gangen jeg har snakket norsk i Japan, (med et unntakk av å ha snakket med mamma på telefon) og jeg merket det virkelig at språket ikke har blitt brukt.

Da min stotrende lille samtale med amerikaneren var ferdig, rakk han frem hånden og sa «It was nice meeting you, Carina», og til og med det å håndhilse føltes så rart og fremmed. Til tross for at jeg følte meg litt utilpass med så mye vestlighet på en gang, ble jeg veldig glad, og da jeg gikk mot klasserommet sammen med Natto-kun forklarte jeg han om den norsk/dansk/engelske samtalen, og jeg ble overrasket over hvor lett det var å snakke japansk. Jeg tror jeg virkelig begynner å bli veldig japanifisert nå, tihi


Jeg har så lyst til å ha på meg høstklær, men siden det er rundt 25 grader hver dag for tiden, kan jeg ikke gjøre det, og setter heller air conditioneren på lav temperatur og sitter inne med skjerf og kåpe



Radioaktivitet
11/10/2011, 3:50 PM
Filed under: Tanker

Det har gått mange måneder siden sist gang man hørte noe om nedsmeltingen av Fukushima Atomkraftværk som resultat av tsunamien i mars, og fordi man ikke hører noe om det på nyhetene, legger man det i glemmekassen og tenker ikke noe mer på det. «Det har vært helt stille på den fronten på en stund nå, så da går det vel helt sikkert bra.» Noen som kjenner seg igjen i den tankegangen?

Jeg hadde også helt glemt farene for radioaktiv stråling i Japan, og løp rundt i Tokyo og følte meg helt trygg og alt, helt til jeg nå de siste dagene har kommet over flere artikler på internett som får meg til å tvile på om det faktisk er så trygt som man skal ha det til.

Artiklene jeg har lest handler stort sett om at det er oppdaget radioaktiv stråling flere steder i Kanto-regionen, blandt annet i Yokohama og Tokyo, og om hvordan den japanske regjeringen enten benekter det hele eller kommer med svake bortforklaringer om at det ikke er store nok mengder til at det vil gjøre særlig stor skade. Artiklene viser frustrasjon over den japanske regjeringen og det offentlige i Japan som ikke tar fatt i alvoret til tross for prøver som beviser strålingen, og lar det japanske folk leve under disse eventuelle forholdene.

Nå er ikke jeg sikker på hva slags mennesker som har skrevet disse artiklene, og om det faktisk ligger nok kunnskap bak til å kunne tas seriøst, men jeg kan alikevel ikke for at jeg lurer på om det faktisk er lurt å være i Japan, og om den japanske maten jeg spiser og det japanske vannet jeg drikker hver dag er radioaktivt eller ikke. Det er når man tenker på hva slags konsekvenser det eventuelt kan få i fremtiden at det blir skremmende.

Da situasjonen i Japan var på sitt værste i mars, ble det ikke lagt skjul på fra internasjonal media at man lurte på om informasjonen den japanske regjeringen kom med egentlig stemte med realiteten, eller om de «pyntet litt på sannheten» for å ikke skape panikk blandt befolkningen. Jeg personlig vet heller ikke om det regjeringen sier faktisk er til å stole på. Kanskje ikke situasjonen i Japan har forbedret seg i det hele tatt siden mars, bare at de ikke vil innrømme at de ikke har kontroll?

Dette er noe av det som har surret litt frem og tilbake i tankene mine den siste tiden, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Skal jeg tro artikler fra internett, den japanske regjeringen, eller det store flertallet som mener at Japan er trygt så lenge man holder seg et visst stykke unna Fukushima? Og uansett hva man velger å tro, hva hvis luften jeg puster inn hver dag faktisk er fylt med radioaktivitet?



Mitt late liv
09/10/2011, 11:17 AM
Filed under: Div

Det er ihvertfall ingen tvil om at jeg har tatt meg godt til rette i dette livlige husholdet, og lever late dager akkurat slik som jeg gjorde i Norge. I tillegg til å sove til ut på ettermiddagen, klarer jeg ikke holde orden i klærne mine, og pulten er full av rot. Tror mamma kjenner seg igjen i dette hvertfall. Men det er jo hvertfall et tegn på at jeg føler meg hjemme, da.

Det er langhelg, i og med at på mandag er det «sportsdag» her i Japan (De hadde OL en gang for x antall år siden og lagde like så godt en helldigdag ut av dagen), og jeg har ingen planer. Det ble ikke noe av turen til Niigata heller foresten.

Våknet idag av masse trommer og ropende mennesker, for det er nemlig en festival i nabolaget, noe som har holdt på hele dagen, og enda ikke er ferdig. Ikke at det plager meg så forferdelig mye, men jeg begynner alikevel å bli godt forsynt.

Sånn ellers spiste jeg brødskive loff med kaviar idag til frokost, og selv om jeg ikke kan huske sist gang jeg spiste kaviar, så fikk jeg nesten litt Norgefølelse av det. Jeg har vært litt smådesperat etter å spise brødskiver i det siste, men er så lei meg for at det bare er loff her, lol. Kaviaren var en del av gaven til vertsfamilien, men de har ikke akkurat hivd innpå, så jeg tok den selv idag. Jeg skal be vertsmor ta meg med til Ikea en dag og se om den svenske maten der kan minne om den norske, tihi.

Jeg har egentlig en 10 minutters japansk fremføring på tirsdag som må skrives ferdig. Har nesten ikke startet en gang, så jeg burde vel legge fra meg dataen nå. Egentlig har jeg mest lyst til å sitte i sengen under den skikkelig tjukke dynen og se på The Vampire Diaries resten av dagen, men åh, det får stå til. Ønsk meg lykke til♪



Yashio
08/10/2011, 6:54 AM
Filed under: Div, Hverdag

Det skjer ikke så veldig mye ut av det normale her i Tokyo, og derfor har jeg ikke så mye å skrive om. Vertsfamilien og jeg skulle egentlig ta en tur til hytta dems i Niigata idag, men jeg vet ikke helt om det blir noe av.

Mens så og si alle de andre Japanbloggerne bruker fancy kamera og har masse fine bilder på bloggen sin, er ikke jeg redd for å skille meg ut med mine mobilbilder på laveste kvalitet, lol. Det blir ikke sett på som rart å ta bilder av alt mulig her i Japan når man tar det med mobilen, så det har egentlig blitt en dårlig uvane.

Her er da nabolaget mitt. Jeg har ikke helt skjønt hvilken av de høyblokkene på det øverste bildet som er det vi bor i, men det skal visst være over 30 like blokker i dette området. Jeg må hvertfall gå gjennom en labyrint av veier for å komme frem, og det er alltid masse folk som sykler eller går tur med hundene sine der. Når jeg endelig har kommet frem til 8. etasje som vi bor i, har det som regel mørknet ute, og jeg blir like fascinert av utsikten hver dag.



Skoleuniform
04/10/2011, 12:05 PM
Filed under: Div, Hverdag, Tanker

Siden det nå har blitt oktober og høst i Japan, må vi gå med vinteruniformen hver dag. Jeg liker den faktisk bedre fordi den ser mer ut som en uniform, sammenlignet med da det var så varmt at folk bare hadde på skjørtet og tilfeldige skjorter.

Som jeg har nevnt tidligere, så er ikke skolen min streng i det hele tatt sammenlignet med hva som er vanlig i Japan, og derfor er det veldig fritt frem til hvordan man vil ha på uniformen. Før vi begynte med vinteruniformen, måtte man bare passe på at man hadde på skjørtet/buksen og en form for skjorte med krage, ellers kunne man bruke hva som helst.

Nå må man fortsatt ha på skjørt/bukse og skjorte, men til og fra skolen må man i tillegg ha på jakken. Ikke at det er noe problem siden det har blitt mye kjøligere ute. Det er nå rundt 20 grader hver dag, og i Japan er visst det kaldt.

Her er da uniformen min. Mørkeblå knesokker, grått skjørt, hvit skjorte, valgfri cardigan, valgfri sløyfe rundt halsen og den mørkeblå jakken.

Jeg føler hele tiden at skjørtet mitt er langt, men når jeg ser bilder som dette, innser jeg at skjørtet faktisk er ganske kort. Den er jo tross alt sydd opp 10 cm samtidig som den sitter veldig høyt i livet. Vertsmor var faktisk den som tok iniativ til å få skjørtet sydd opp, siden hun syntes det så så stygt ut når jeg rullet det opp. Men hun sa klart ifra at det kun var greit fordi skolen min ikke har noen regler for lengde på skjørtet, og at jeg ikke fikk lov til å rulle det opp i tillegg til å ha det sydd opp. Da kunne man tiltrekke seg ekle menn på toget om kvelden.

I tillegg til at jeg føler selv at skjørtet er langt, føler jeg at jakken er altfor stor, og at egentlig hele uniformen får meg til å se veldig klumpete og rar ut. Alle andre på skolen ser så bra ut, og har masse søte cardigans og vester og sløyfer og alt, mens jeg derimot føler jeg failer helt. Selvtilliten er ikke helt på topp, men alikevel kommenterer mange at jeg ser kjempebra ut i uniformen. Jeg burde ta det til meg, lol.

Ok, totalt ending av tema, men apropo kommentarer. Vertsøster Kei sa igår at jeg hadde blitt slankere siden jeg kom til Japan, noe jeg ikke forstår i det hele tatt. I den siste tiden har jeg hatt helt dårlig samvittighet ovenfor meg selv hver gang jeg spiser, fordi jeg føler jeg har lagt på meg en haug med kilo siden jeg kom. På grunn av dette har jeg begynt å spise veldig små porsoner med mat, og jobber hardt med å styre unna konbinier som er fulle av snacks og iskaffe. Jeg tar også trappene i høyblokken vi bor i istedenfor heisen, og går av bussen et godt stykke unna huset for å gå den siste delen. Det fungerer ikke bra med jogging her i Tokyo, ikke bare fordi det er så sykt storby, men også fordi det blir så fort mørkt og vertsmor ikke vil at jeg skal være alene ute om kvelden mer enn aller mest nødvendig.